Russlands invasjon av Ukraina

ALL ARTICLES CAN BE READ IN MORE THAN 100 LANGUAGES

Russlands invasjon av Ukraina er bedrøvelig i gang. Russland hevder at det er grunnet Natos tidligere feil. Det er ikke det forhold at nær 200.000 russiske land-, luft- og sjøstyrker sto oppstilt klare til å rykke inn over Ukrainas grenser på Kremls ordre.

Det henvises til et av professor John Joseph Mearsheimers foredrag om Ukrainas situasjon. Den nærmest legendariske professoren har vært ansatt ved University of Chicago siden 1982 innen Political science. Professorens påstand er at «Ukraina-krisen er Vestens feil».

Professor John J. Mearsheimer

Professor Mearsheimer hevdet at Russland berettiget skal ha følt utrygghet da Nato stadig beveget seg nærmere Russlands grenser. Det vises til avsnittet «Nato sluker Sovjet republikker» i artikkel i www.em24.uk – «Russland eskalerer krigsretorikk mot Ukraina» – link: https://www.em24.uk/russland-eskalerer-krigsretorikk-mot-ukraina/.

Framstilles den fulle sannhet

President James Monroe

La oss gå tilbake i tid, til Cuba-krisen i 1962 der det ble oppnådd enighet mellom partisekretær Nikita Khrushchev og president John F. Kennedy om at Fidel Castros kommunistregime på Cuba skulle forbli uten amerikansk intervensjon, og at Sovjetunionen skulle forholde seg til Monroe-doktrinen framsatt av president James Monroe (1817–1825), som indikerer at Nord- og Syd-Amerika skal være fri for ytre – primært europeisk, politisk innblanding. Nord- og Syd-Amerika er og skal være USAs interessesfære.

President John F. Kennedy

President Kennedys håndtering var imidlertid ikke så enkel som det på den tid framgikk i media. USA hadde nemlig selv hemmelige, strategiske atomraketter plassert i Tyrkia, i Sovjets umiddelbare nærområde, hvilket Sovjetunionens etterretning kjente til. Sovjetunionen krevde at disse rakettene straks ble tilbaketrukket. Kennedy inngikk den gang avtale om at disse rakettene ville bli fjernet dersom Sovjetunionen trakk sine raketter fra Cuba.

Dette kunne ingen den gang lese om i media, ettersom disse rakettene var en konfidensiell del av avtalen mellom landene. Dersom partisekretær Khrushchev offentliggjorde denne del av avtalen, ville Kennedy hevde at dette var løgn. President Kennedy tilbakeholdt opplysningene om den reelle avtalen med russerne fra offentligheten. Kompletterte opplysninger kunne blant annet ha påvirket den angjeldende presidentens framtidige valg, samt for øvrig USAs generelle politiske stilling og troverdighet i verden. (Et problem USA sliter med i dag etter dennes plutselige tilbaketrekkinger av lokale stridskrefter. Det vises til tilbaketrekkingene fra Afghanistan og Syria, selv om disse ikke kan sies å ha vært ulogiske.) Dessuten videre, at den gang USA lot seg dominere av Sovjetunionen tilknyttet dennes taktiske manøvreringer for å beskytte Fidel Castros nyvunnede kommunistregime på Cuba, samt å få fjernet noe av US-amerikanernes nære trussel mot sovjets dominerende imperium.

President Lyndon B. Johnson

Et annet eksempel på at amerikanske presidenter baserer beslutninger på ukorrekt fakta er at president Lyndon B. Johnson i 1964 fikk carte blanche-tillatelse fra Kongressen basert på løgn (i ettertid påstått grunnet en angivelig feil i kommunikasjonen) til å starte en full militær kampanje i Sørøst-Asia gjennom den vedtatte Gulf of Tonkin Resolution, basert på amerikansk forsvars ukorrekte påstander mot Nord-Vietnam vedrørende et angivelig marineangrep som aldri skjedde. Dette ble gnisten til Vietnamkrigen hvor antallet drepte soldater og sivile samlet er beregnet til 3,6 millioner, hvorav 58.200 var amerikanske soldater.

George W. Bush & Tony Blair

Et tredje eksempel på statslederes forsettlige benyttelse av ukorrekte opplysninger ga USAs president George W. Bush og Storbritannias statsminister Tony Blair, gjennom en FN-resolusjon, anledning til å lede en kombinert styrke i Operation Desert Storm i Irak omfattet nær 180.000 tropper fra USA, Storbritannia, Australia og Polen, til å invadere Irak, med målsetting å avvæpne Irak for dennes depot av masseødeleggelsesvåpen, samt å avslutte Saddam Husseins støtte til terrorisme, dessuten å frigjøre det irakiske folket.

Saddam Hussein

Det ble herunder også påstått at Hussein hadde kontakt med Osama bin Laden, hvilket viste seg ikke var tilfelle. Hussein besatt angivelig atomvåpen, kjemiske og biologiske våpen, som amerikanske og britiske tjenestemenn kalte en umiddelbar og utålelig trussel mot verdensfreden. Dette selv om et FN-inspeksjonsteam hadde erklært at de absolutt ikke hadde funnet noen bevis for eksistensen av noe masseødeleggelsesvåpen forutfor invasjonen.

I ettertid ble det aldri funnet slike våpen. Imidlertid er det likevel blitt bekreftet at Saddam Hussein sammen med Ali Hassan al-Majid alias «Kjemiske Ali», benyttet giftgass til avretting av 50.000 kurdere tilknyttet sanering av 2.000 landsbyer og destruksjon av den store kurdiske byen Qala Dizeh i Mahabad-regionen i nordvestre Irak. Det som imidlertid er det essensielle her var at president Bush jr. og britenes statsminister Blair benyttet ukorrekte opplysninger for å få gjennomført sitt mål, rydde Saddam Hussein av veien. Det vises til avsnittet «Saddam Husseins folkemord» i artikkelen «Et evig pågående folkemord» – link: https://www.em24.uk/et-evig-pagaende-folkemord/

«Why Leaders Lie»
«Peer du lyver», skrev forfatteren Henrik Ibsen i skuespillet Peer Gynt. Det vises til president Joe Bidens til dels oppgiring av Ukraina-konflikten, sett i forhold til Tysklands kansler Olaf Scholz og Frankrikes president Emmanuel Macron mer moderate, dempende sakshåndtering. Det skal imidlertid anføres at det i ettertid har vist seg at president Bidens mange advarsler til Ukrainas president Volodymyr Zelenskiy og verdenssamfunnet var helt korrekte bortsett fra datoene for angrepets tidspunkt.

Imidlertid forberedte ikke president Zelenskiy landets hovedstad Kiev nødvendig. Herunder ikke straks å igangsette klargjøring av de mange hundre tilfluktsrom som byen var utrustet med fra Den kalde krigens tid. Tilsynelatende virket alle disse varsler som i eventyret om gutten som stadig varslet om at «Ulven kommer, ulven kommer», uten at denne kom. Da ulven faktisk kom trodde de ikke på han. Det vites intet om at disse stadige forhåndsvarsler fra president Biden kunne ha påvirket Russlands president Vladimir Putin til å tro at dennes angrep var akseptert som en uunngåelig eventualitet. Det vises til artikkelen «Tyskland godkjenner ikke Ukraina som Nato-medlem» – link: https://www.em24.uk/tyskland-godkjenner-ikke-ukraina-som-nato-medlem/

President Joe Biden

Den 79 år gamle president Joe Biden har overlevd og har erfaring fra politikk på høyeste nivå, i generasjoner. Det antas at president Biden ikke uforutsett har drevet oppgiring av Ukraina-situasjonen for å beskytte sin sønn, som utilbørlig utnyttet farens den gang posisjon som visepresident og ansvarlig for den gang president Barak Obamas Ukraina-politikk, til å skaffe seg millioninntekter fra angivelig korrupte ukrainske oligarker. Det vises til artikkelen «Russland bestrider krigsforberedelser mot Ukraina» – link: https://www.em24.uk/russland-bestrider-krigsforberedelser-mot-ukraina/

Tilsynelatende kan enkelte dessverre påstås å oppfatte at den oppofrende, sosialdemokraten president Biden, som vil sitt folks beste, i sin tid kan ha utnyttet sin politiske stilling tilknyttet Ukraina. Dette landet som ifølge professor Mearsheimer, burde være helt uinteressant for USAs og Europas umiddelbare sikkerhet.

Tilsynelatende er Ukrainas Russlands-problem kjørt inn som en brodd for å forstyrre forholdet mellom resten av Europa og Russland, som blant annet er Europas hovedleverandør av gass. Dette ved å oppildne Ukrainas regime til å tro at landet skal få Nato-medlemskap og EU-deltagelse. Hvorfor denne således tilsynelatende ivrige president Biden? Dette rimeligvis ettersom forstyrrelsen vil tjene det amerikanske næringslivet.

Ukraina er ikke medlem av Nato og ble det ikke tidligere grunnet at landet den gang ikke tilfredsstilte Natos kriterier for medlemmers demokratiske styresett. Heretter blir Ukraina neppe heller ikke medlem, med pågående konflikt med Russland og sikkert påtvunget erklæring om framtidig allianse-nøytralitet. USA burde således ikke ha blandet seg inn i den pågående affæren med Russland uten reelt å kunne bidra til Ukrainas forsvar, hvilket denne lovet. I alle fall må det oppfattes som at dette var blitt lovet. Lovnaden ble imidlertid feid vekk med en begrenset levering av diverse militært utstyr, samt trusler om sanksjoner mot russernes leder, hvilket ikke ville gi noen øyeblikkelig bistand på nødvendig tidspunkt, men kanskje en viss virkning over mange år. Dette etter at Russlands president og andre ledere var borte av naturlige årsaker.

Lovet hjelp uten å få dette

Amerikanske soldater

Alternativet kunne ha vært å ha sendt amerikanske styrker til landet, uavhengig av Nato-alliansen, som ellers kunne ha medført en tilnærmet verdenskrig, i et antall stort nok og med utrustning som kunne ha vært avskrekkende for russerne. Deretter kunne Ukrainas eget forsvar ha blitt bygd opp for denne til selv å ta seg av oppgaven.

USA oppfattes som en slags helt nødvendig verdenspoliti og opptrer også som en sådan. USAs befolkning ville imidlertid rimeligvis ikke umiddelbart ha akseptert å utsette amerikanske soldaters liv og helse for risiko i Ukraina, etter å ha erfart følgene av sådanne beslutninger opp gjennom tidene. Derfor burde heller ikke Ukrainas president Zelenskiy ha blitt lovet noen assistanse som hadde virkning, men i stedet blitt rådet til å godta fiendens betingelser, hvilket denne i ettertid likevel må godta betingelsesløst uten muligheter for forhandlinger. Dette ettersom Ukrainas selvstendige motstand, til hvilket denne altså tilnærmet er blitt forledet til å gjøre, ikke vil medføre noe fra eller til vedrørende sluttresultatet, selv om landet har kjempet tappert mot en uomtvistelig overmakt.

Ukraina vil etter kampene kun sitte tilbake med et utall døde og sårede innbyggere, en ødelagt infrastruktur og bygningsmasse ellers, hvilket gjennom generasjoner er blitt bygget opp siden siste verdenskrig og forut. Kampen vil ha vært totalt fånyttes, resultatet kunne altså ikke ha blitt dårligere ved frivillig tilpasning til fiendens krav gjennom forhandling uten kampene og heller «sett tiden an».

En US-presidents hovedoppgave

Det hvite hus

Det forstås imidlertid at en US-presidents hovedoppgave er å fatte de beslutninger som er USA mest fordelaktig, herunder også for å støtte landets næringsliv, samt først og fremst forsøke å opprettholde den amerikanske fasaden. Det kan imidlertid ikke aksepteres av omverdenen at dette skjer på bekostning av tredjemanns liv og et annet lands og kulturs overlevelse. Er det imidlertid noe som kan kalles berettiget nødløgn eller berettiget dobbeltspill? Det er i nærværende forbindelse ikke snakk om utsagn til egen fordel, men til sitt lands. Professor Mearsheimer har sammen med kollegaer debattert hvorfor ledere lyver som tema i sin bok «Why Leaders Lie», publisert i 2010, hvorav noe innledningsvis blir kommentert i denne artikkelen. Det vises ellers til artikkelen «President Putin hevder USA lokker Russland til krig» – link:  https://www.em24.uk/president-putin-hevder-usa-lokker-russland-til-krig/

Russland ønsket ikke Nato inn på skinnet
Russerne ønsker ikke Nato inn på skinnet. Dette medførte først at russerne invaderte Georgia i 2008, før disse i 2014 besatte Ukrainas Krim-halvøy. De ønsket selvfølgelig ikke at en Natobase ble etablert der. Dette har nå endt med å besette hele Ukraina etter dennes tilnærming til Nato, for om mulig å få Krim-halvøya etter hvert tilbakeført, hvilket blant annet hittil er blitt stanset av tyskernes uvilje mot å la landet slippe inn i alliansen.

De russiske styrkers innmarsj i Ukraina har så langt heretter, uansett stanset landets ambisjoner om Nato-medlemskap ettersom alliansen aldri skal akseptere som medlem et land som allerede helt eller delvis er okkupert av et fremmed lands styrker.

Hverken Nato-alliansen eller USA har noen fordel av Ukrainas eventuelle medlemskap. For så vidt det kan forstås av professor Mearsheimer vurderinger, egner landet seg kun som en buffer mellom Vesten og Russland.

Tyskerne er EUs sterkest militært konvensjonelle makt i Europa. Frankrike, Tyskland og Polen, som ligger på rekke og rad mot Russland danner til sammen en konvensjonell kjernestyrke for Europa. Professor Mearsheimer mener derfor åpenbart at Ukraina eller Vest-Ukraina, hensyntatt både dennes geopolitiske situasjon og historiske bakgrunn, altså kan fungere som en nøytral buffer mot Russland. Professoren mente nok at det russisktalende og russisk-etniske Øst-Ukraina vil løpe eget løp.

Rett til å bestemme over seg selv
Det fremmes standhaftige påstander om at Ukraina som et selvstendig land har rett til selv å bestemme hvordan denne vil føre både sin innenriks- og utenrikspolitikk. Ingen land, inkludert Russland, kan protestere mot dette, men land kan selvstendig ta stilling til om det for disse er hensiktsmessig å stille seg ansvarlig for forsvaret av Ukraina som allerede ligger i tvist med det landet Nato-alliansen i sin tid ble konstruert for å motstå, hvilket Nato-landene hittil har gjort ved ikke å tillate Ukrainas inntreden i alliansen.

Det forstås ellers i henhold til professor Mearsheimers analyser at det ville være realpolitisk risikabelt å akseptere inn i alliansen den tidligere sovjetrepublikken Ukraina, med masse russiske innslag i befolkningen. Dessuten også hensyntatt at landet, etter sin selvstendighet etter Sovjetunionens oppløsning, har vekslet mellom å være ledet av pro-russiske og russisk-fiendtlige regimer. Det siste kom særlig sterkt på banen etter Russlands anneksjon av Krim-halvøya, som egentlig ikke skulle ha tilhørt Ukraina.

Bufferen
Etter at president Putin godkjente appellen fra Russlands statsduma om å anerkjenne Øst-Ukrainas utbryterregioner, Donetsk og Luhansk, som «uavhengige» folkerepublikker, vil det rimeligvis i ettertid dreie seg kun om Ukrainas vestlige del som egen selvstendig enhet, ettersom dennes østlige del muligens må ansees som evig tapt, slik som også Krim-halvøya. Skal Russland gå på akkord med sine tidligere beslutninger må nok Russland eventuelt tape i en krigssituasjon, hvilket må anses totalt utenkelig.

Russland er uomtvistelig en av verdens stormakter med et atomvåpen-arsenal som alene kan gjøre globen tilnærmet ubeboelig for menneskeheten. Det er likevel ingen grunn til at verdenssamfunnet skal sitte på gjerdet og betrakte krigssituasjonen i Ukraina, hvor tusenvis av liv kan gå tapt og landets infrastruktur bli maltraktert. Verdenssamfunnet må derfor sette i gang tiltak som ikke er åpne krigshandlinger, hvilket kan føre til at den begrensede lokale krigstilstanden i Ukraina kan smitte over på andre land. Herunder kan nevnes mulige land i Russlands europeiske nærområde som ikke er medlemmer i Nato, landene Finland og Sverige.

Ukraina må kjempe for å gjøre det ulønnsomt sammen med de internasjonale tiltakene, sanksjonene, som samlet vil kunne gjøre det uattraktivt for Russland å føre krig mot Ukraina. Landet må imidlertid selv stå opp alene, ettersom det ikke har allierte mot den overmakten som denne hverken teoretisk eller praktisk kan demme opp mot over lengere tid. Ukraina må om mulig selv forsvare seg inntil at russerne eventuelt finner at Ukrainas motstand sammen med verdensopinionens tiltak, gjør det lite hensiktsmessig å framholde målsetningen om militær løsning, men i stedet velge forhandlingsbordet.

Professor Mearsheimer på talestol

Professor Mearsheimer mener som nevnt at Ukraina bør bero fra Vestens og Natos side som en nøytralt buffer mot Russland og fra russisk side tilsvarende mot Vesten og Nato-alliansen, rimeligvis i slik rolle som Finland og til dels Sverige, fungerer i dag.

President Putin har allerede bekjentgjort at denne om nødvendig er villig til å benytte atomvåpen for å oppnå sine mål, altså påstarte en utryddende atomkrig der ingen blir vinner. Ukrainas ambassadør i Tyskland, Andriy Melnyk, truet i et intervju med pressen, at Ukraina ville vurdere å anskaffe seg atomvåpen hvis landet ikke kunne bli medlem av Nato. Han sa, «Enten blir vi integrert i Nato eller så bevæpner vi oss selv med atomvåpen».

Det var i Ukraina hvor Sovjetunionens største depot av atomvåpen berodde. Våpnene ble overlatt til Russland etter unionens oppløsning mot dennes og amerikanernes garantier. Ukrainas atomtrusler må av Russland ha blitt tatt på alvor, idet man kjenner til at landet med sine flere atomkraftverk, fortsatt besitter nødvendig kompetanse. Det vises til avsnittet «Truer også med atomvåpen» i artikkelen «Ukraina manipulerer med verdensfreden» – link: https://www.em24.uk/ukraina-manipulerer-med-verdensfreden/

Sanksjoner er kun kosmetikk
Regimet i Ukraina oppildner landets befolkning reelt til suicide. Russerne som vet at disse har overtaket, vil nok ikke akseptere at motparten stiller ultimatum for å gå i forhandlinger, men eneste alternativet for å få avsluttet et eventuelt blodbad øyeblikkelig er forhandlinger etter en umiddelbar innledende våpenhvile, for å spare liv og aktiva.

Disse såkalte sanksjoner som igangsettes av en rekke land gjør ingen øyeblikkelig virkning på invasjonsstyrkenes herjinger. Dette dersom de i det tatt vil virke mot et land som besitter elleve prosent av jordens landmasse, med dertil uvurderlig rikdom for det moderne samfunnet. Landet er nær dobbelt så stort som USA, inkludert Alaska og andre besittelser. Russerne gjennomlevde siste verdenskrig med 22 millioner drepte og gikk seirende ut av krigen. Sanksjoner mot enkeltpersoner skaper neppe mer enn irritasjon og pyntelig kosmetikk for de land som setter disse sanksjonene i sving.

Hvorfor angrep Russland
President Vladimir Putin ble innsatt i sitt embete ved nepotisme av sin forgjenger Boris Yeltsin. Senere har imidlertid Putin av statsdumaen blitt tildelt muligheten til å besitte presidentembetet fram til 2036. Det vises til tidligere artikkel «Vladimir Putin kan styre Russland fram til 2036» – link: https://www.em24.uk/vladimir-putin-kan-styre-russland-fram-til-2036/

President Putin har angrepet Ukraina fordi den primære trusselen mot presidenten og hans autokratiske regime dreier seg om begrepet demokrati, ikke den direkte trusselen tilknyttet den defensive Nato-alliansen. Denne trusselen vedrørende demokrati vil derimot ikke forsvinne med en utsettelse av Natos eventuelle utvidelse til land i Russlands naboskap som Ukraina og Georgia. Putin vil rimeligvis derfor ikke avslutte sin undergravelse av demokrati og suverenitet hverken i Ukraina eller Georgia, dersom Nato ikke forsøker å utvide sitt domene med disse landene.

Trusselen som et demokrati medfører, kunne ha endt med at president Putins regime tapte et valg eller at det oppsto en revolusjon mot hans autoritære styre. Det vises til at eventuelle opponenter mot Putin enten simpelt hen har forsvunnet, blitt drept eller fengslet. Det vises til et spørsmål som en journalist stilte direkte til president Biden. «Do you think President Putin is a murderer?» President Biden svarte umiddelbart uten betenkningstid, kort «Yes!» Det vises ellers til artikkelen «Russland – USA, venner eller fiender», som innledes med samtalen mellom Vladimir Putin og Joe Biden, «I’m looking into your eyes, and I don’t think you have a soul», sa Biden til Putin på visit i Kreml i 2011. Hjemme i USA fortalte Biden at Putin så på han, smilte og svarte: «We understand one another.» – link: https://www.em24.uk/russland-usa-venner-eller-fiender/

Det kan være at president Putin trengte inngripen i Ukraina for om mulig å binde det russiske folk sammen mot en konstruert frykt mot Vesten, herunder særlig USA, eller interne russiske konspirasjoner mot Putins velde.

Den gamle, erfarne president Biden kan kanskje faktisk være så tøff at han har sett potensialet for at omveltning i Russland mot Putins regime kan framprovoseres ved å spille på Ukraina-problematikken. At det er derfor han har blandet USA så sterkt inn i denne problematikken, som rimeligvis Bidens politiske rådgivere ellers må ha frarådet han. Biden-administrasjonen kan ha sett muligheter av at «en liten tue kan velte et stort lass.» Nå utvikler ikke krigen i Ukraina seg som en ubetydelig «liten tue», men som den største konfrontasjon i Europa etter den annen verdenskrig.

Kreml i Beijings favn

Russisk-kinesisk øvelse

Det gjenstår derfor i tilfelle spørsmålet hvorfor president Biden tar sjansen på å trykke Kreml inn i Beijings favn. Kineserne kan tilsynelatende utnytte russernes svakhet med behov for kinesisk bistand og Vestens opptatthet med krig i Europa, til å omfavne både Sør-Kinahavet, Taiwan og de omstridte japanske øyene, i tillegg til å eskalere den pågående grensekonflikten med India. Det henvises til artiklene – «Enighet om å dempe Kinas innflytelse i Sør-Kina-havet» – link: https://www.em24.uk/enighet-om-a-dempe-kinas-innflytelse-i-sor-kina-havet/, «President Biden konfirmerer forpliktelsen til Taiwan» – link: https://www.em24.uk/president-biden-konfirmerer-forpliktelsen-til-taiwan/, «Pågående tvist mellom Japan og Kina» – link: https://www.em24.uk/pagaende-tvist-mellom-japan-og-kina/ og «Konflikt på grensen mellom India og Kina» – link: https://www.em24.uk/india-og-kina-i-grensekonflikt/

Begrepet demokrati

British House of Commons

Trusselen henledet til begrepet demokrati vil kunne dirigere president Putins håndtering av Ukraina og for så vidt Georgia ettersom demokratiske folkevalgte ledere i disse land prinsipielt kan bestemme både sin innenriks- og utenrikspolitikk. Med hensyn til landenes Nato-politikk vil Putin således komme til å holde konflikter i gang med begge disse land ettersom Nato helt siden oppstart kun har opptatt medlemmer som oppfyller alle dennes opptakskriterier, men likevel har en åpen-dør-politikk for land som oppfyller kriteriene.

Forholdet til Nato ved president Putins oppstart

President Boris Jeltsin

Ved Sovjetunionens oppløsning sto land som ble frigitt fra unionen nærmest i kø for å søke beskyttelse i den vestlige alliansen Nato. Den til dels noe merkelige, også oppfattet som joviale, president Boris Jeltsin støttet ikke Natos ekspansjon, men akseptere den første utvidelsesrunden i 1997 fordi han var på godfot med president Bill Clinton og USA. Han ville ikke ofre dette vennskapet for det han mente var en uviktig sak. Clinton-administrasjonen la imidlertid ned betydelig innsats for å holde et vennskapelig forhold til russerne samtidig som Natos ekspansjon pågikk. Natos bombing av Serbia i 1999, for å stoppe etnisk rensing i Kosovo, belastet imidlertid denne strategien alvorlig.

Presidentene Putin og Bush

Når det gjelder Russland har det imidlertid i ettertid vært ulik stillingtagen i dennes forhold til USA og Nato-alliansen. Eksempelvis etter den 11. september 2001, hadde presidentene Bush og Putin et nært samarbeide for å bekjempe terrorisme. Nato påberopte artikkel 5 om medlemmenes felles forsvar ved USAs intervensjon i Afghanistan hvilket ble støttet i FNs Sikkerhetsråd av Russland som der er ett av landene med vetorett og kunne ha stanset resolusjonen som muliggjorde Nato-landenes inntreden i Afghanistan.

Russland tok heller ingen tiltak for å stanse innlemming i Nato av de tidligere sovjetrepublikkene Estland, Latvia og Litauen i 2002. Det samme gjaldt for så vidt den gang også spørsmålet om Ukraina, hvilket altså ikke den gang tilfredsstilte Natos kriterier som potensiell medlem.

President Leonid Kutsjma

Ukrainas andre president, Leonid Kutsjma  (1994–2005) hadde erklært offentlig interesse for Nato-medlemskap i mai 2002. Det ble imidlertid fra Natos og USAs side uttrykt støtte, men det ble bemerket at landet først måtte vedta demokratiske, økonomiske og militære reformer som alliansen krevde av andre aspiranter. I løpet av resten av Kutsjmas tid i embetet, gjorde ikke Ukraina håndgripelig framgang på de anmodede områdene. Tatt hensyn til det nedenfor nevnte avsnitt «Oransjerevolusjonen i Ukraina» i 2004, er det rimelig å vurdere det som at president Kutsjma ikke hadde reelle intensjoner om noe Nato-medlemskap i det hele tatt, idet denne betraktes som pro-russisk overstyrt av president Putins regime.

President Dmitry Medvedev

Grunnet Russlands valgordning opptrådde president Dmitry Medvedev, som tilsynelatende proforma president i perioden fra 2008 til 2012. Putin fungerte i denne perioden bak speilet som statsminister. På dette tidspunktet samarbeidet Russland igjen øyensynlig med Nato. På Nato-toppmøtet i 2010 i Lisboa, erklærte president Medvedev i alle fall, at «tidsperioden med avstand i våre forhold og krav mot hverandre er nå avsluttet … Vi ser på framtiden med optimisme og vil jobbe med å utvikle forholdet mellom Russland og Nato på alle områder … og landene går mot et fullverdig partnerskap.»

På dette møtet viste Medvedev til og med til muligheter for at Nato og Russland skulle samarbeide om sine missilforsvar. Det kan jo imidlertid gjerne herom spørres om i tilfelle, forsvar mot eventuelt hvem? Anførsler tilknyttet for Russland de grensenære Nato-utvidelser, omfattet tidligere sovjetrepublikker, ble ikke den gang eller senere påpekt av president Medvedev.

Annektering av Krim endret Nato

Annektering av Krim

I perioden fra slutten av den kalde krigen fram til president Putins invasjon og annektering av Krim-halvøya i 2014, hadde Nato skåret ned på sine ressurser og styrker i Europa. Alliansen hadde ikke bygget noe opp etter at medlemsantallet ble utvidet. Natos militære kapasitet i Europa hadde vært langt større på 1990-tallet enn det var på begynnelsen av 2000-tallet. I samme periode som Nato ikke investerte, brukte imidlertid russerne betydelige ressurser på å modernisere sitt forsvar og øke sitt lands konvensjonelle styrker. Dette slik at maktbalansen mellom Nato og Russland endret seg til fordel for den sistnevnte.

Nato har således ikke bevirket noen metodisk ekspansjon som skulle være noe plausibel årsak til Russlands konfrontasjon med Vesten, slik som president Putin benytter som argumentasjon for årsaken til sin fiendtlighet mot Ukraina, samt for øvrig dennes formodentlige framtidige, vestlige partnere dersom denne tiltrer Nato, hvilket den av president Bidens uhyggelige karakteriserte russiske presidenten Putin sitt skjønn, vil komme til å true russiske nasjonale interesser.

Putin framstiller det som om det var amerikanerne som sto bak og støttet i kuppene i Serbia i 2000, Georgia i 2003, og til og med den arabiske våren i 2011, dessuten Ukraina i 2013-14. President Putin påberopte seg trusselen fra Nato som begrunnelse for en mer fiendtlig politikk mot alliansen, som har medført at russerne nå lener seg mot Kina og holder forsvarøvelser sammen med disse. Dette har for øvrig praktisk medført at begge disse landene etter hvert har kunnet redusere sine omfattende stående armeer langs den 4.200 kilometer lange grensen mellom disse landene.

Roserevolusjonen i Georgia

President Mikheil Saakashvili

Spenningen mellom USA og Russland eskalerte vedrørende de tidligere sovjetiske republikkene etter revolusjonen, ble forårsaket av omfattende protester over det omstridte parlamentsvalget i Georgia som kulminerte med avsettingen av president Eduard Sjevardnadze, som tidligere hadde vært utenriksminister i Sovjetunionen fra 1985 til 1990, hvilket markerte slutten på den sovjetiske epoken med lederskap i landet. Hendelsen fikk sitt navn Roserevolusjonen tilknyttet at demonstranter i 2003, ledet av Mikheil Saakashvili med røde roser i hendene, stormet parlamentet.

President Putin beskyldte USA for å ha installert den pro-amerikanske demokratiske presidenten Mikheil Saakashvili. Rett etter Roserevolusjonen forsøkte president Putin å undergrave landets demokrati. I 2008 invaderte Putin landet, som ble fraskilt to uavhengige stater, henholdsvis Abkhasia og Sør-Ossetia.

Oransjerevolusjonen i Ukraina i 2004

President Viktor Jusjtsjenko

Året etter Roserevolusjonen i Georgia, oppsto det problemer i Ukraina ved president Leonid Kutsjmas avgang. Dette ettersom denne ifølge konstitusjonen var forhindret fra å stille til en ny periode. Kutsjma hadde hatt en relativt balansert utenrikspolitisk orientering mellom øst og vest, dog med best forbindelse til Moskva. Nyvalget ledet opp til den såkalte Oransjerevolusjonen senhøstes i 2004. I andre valgomgang i presidentvalget vant den Kutsjma-støttede kandidaten, statsminister Viktor Janukovitsj en knepen seier. Opposisjonskandidaten Viktor Jusjtsjenko, som også tidligere hadde fungert som statsminister under president Kutsjma, nektet å erkjenne nederlaget og påberopte valgfusk. Denne opprettet en teltleir i sentrum av Kiev og ledet store demonstrasjoner og tvang Janukovitsj til å avholde en andre valgomgang etter at landets høyesterett fant at valgfusket var så omfattende at det ikke var mulig å fastslå hvem som hadde vunnet og derfor annullerte det offisielle resultatet.

I det nye valget vant opposisjonskandidaten, den pro-vestlige Viktor Jusjtsjenko. Denne overtok som Ukrainas president i perioden fra 2005 til 2010. Oransjerevolusjonen i Ukraina i 2004 ble således stående som en trussel mot president Putin, hvilken hadde mistet kontrollen over dette store landet Ukraina til Vesten, et land som omfatter mer enn 600.000 kvadratkilometer og var Europas største land etter Russland. Putin berettet at ukrainere og russere er ett og samme folk og så derfor tapet av kontrollen over Ukraina som en trussel mot seg selv i Russland.

Presidentene Medvedev og Obama

Dersom oppreisning skjedde i Kiev antok president Putin tilsynelatende også at det samme ville kunne skje i Moskva. Det var store demonstrasjoner både i Moskva, St. Petersburg og andre russiske byer, med protester mot parlamentsvalget i 2011. Dette slik som da Sovjetunionen i sin tid kollapset.

Da Putin overtok på nytt i 2012 i sin tredje periode som president, ble forholdet mellom USA og Russland straks kjøligere. Samarbeidet som presidentene Barack Obama og Medvedev hadde innledet, ble avsluttet. Forholdet mellom disses land forverret seg ytterligere i 2014 etter Putins Krim-anneksjon. Den demokratiske mobiliseringen i Ukraina i årene 2013 og 2014 truet Putin.

Viktor Janukovitsj overtok det ukrainske presidentskapet. Denne framsto imidlertid ikke som en lojal tjener for Kreml, men forsøkte å skape personlige forbindelser både med Russland og Vesten. President Putin tvang imidlertid Janukovitsj til å ta et valg. Den ukrainske presidenten valgte Russland høsten 2013 da han avviste å signere en assosiasjonsavtale med EU til fordel for medlemskap i Russlands eurasiske økonomiske union.

Massakrene på Maidan-plassen

Revolution of Dignity

President Janukovitsjs beslutning om å avvise assosiasjonsavtalen med EU forårsaket massedemonstrasjoner i Ukraina, kjent som Revolution of Dignity. Janukovitsj hadde vendt det demokratiske Vesten ryggen. Gateprotestene pågikk i flere uker, også med av drap på flere titalls fredelige demonstranter på Maidan-plassen og endte med at Janukovitsj flyktet til Russland i februar 2014. En ny pro-vestlig regjering tok deretter makten i Kiev.

President Putin slo tilbake med militær makt for å straffe de påståtte amerikanskstøttede, nynazistiske usurpere i Kiev. Russiske væpnede styrker annekterte den ukrainske Krim-halvøya. Putin skaffet også penger til utstyr til separatister i det østlige Ukraina, som førte til borgerkrigen, hvilken har pågått i åtte år og drept omkring 14.000 mennesker.

President Volodymyr Zelenskiy

Etter åtte år med kontinuerlig russisk press, har imidlertid Vest-Ukraina opprettholdt sitt demokrati. Etter Putins annektering av Krim og pågående støtte til krigen i Donbas, har ukrainere i vest blitt mer forent på tvers av etniske, språklige og regionale skillelinjer.

I 2019 vant president Volodymyr Zelensky valget med støtte i alle regioner i Ukraina og det er generelt en voldsom støtte blant ukrainere for å bli med i Nato. I fjor sommer besøkte president Zelenskiy Brussel hvor han møtte ledelsen i EU og Nato. Der bekreftet han Kievs mål om å integrere seg i begge disse institusjonene. Målsetningen derom ble nedfelt som strategiske mål i Ukrainas grunnlov.

President Putin har tydeligvis bestemt seg for en ny strategi for å få slutt på det ukrainske demokratiet ved sin nå pågående massive militære intervensjon, angivelig med hensikt å stoppe Natos ekspansjon. Ukraina har, tilknyttet sin iver om framtidig Nato-medlemskap, altså nedlagt dette som mål i landets grunnlov. Nato forholder seg til en åpen dør-politikk, men har imidlertid uttalt at Ukraina i dag, for øyeblikket, altså ikke er kvalifisert som deltager i alliansen.

For å hindre Ukrainas framtidige medlemskap i Nato mobiliserte president Putin en militærøvelse langs Ukrainas grenser, som endte i angrep. Dette innledningsvis både for å utløse skade på den ukrainske økonomien, samt å underbygge splittelser blant Ukrainas politiske partier, om hvordan president Zelensky håndterer krisen.

Det hevdes imidlertid fra enkelte hold at president Zelensky burde ha opprettet en ny storkoalisjon eller enhetsregjering. Dessuten var dennes diplomatiske uerfarenhet påtagelig ved å krangle med president Biden om sannsynligheten for en russisk invasjon, i en tid da enhet med Vesten var ytterst nødvendig.

President Putins bruk av makt har på kort sikt styrket president Zelenskys pågående ukrainske demokrati. Putins beslutning om å invadere med sine styrker, først angivelig inn i Donetsk- og Luhansk og deretter inn i hele Ukraina, har styrket Zelenskys popularitet og image som en leder av nasjonen og en nasjonal helt. Men den langsiktige overlevelsen av Ukrainas demokrati er imidlertid svært tvilsom. Dette ettersom utfallet av krigen uten forhandlinger synes ganske klar.

Russland har den største hæren i Europa. Ukrainas hær i forhold er ubetydelig. Nato er en defensiv allianse som ikke vil angripe Russland, hvilket Putin er fullt klar over. Men Putin er truet av et demokrati i Ukraina omfattet dettes uavhengige og demokratisk frie styre. Dette kan komme til å undergrave stabiliteten i Putins eget regime i Kreml, omfattet dennes autokratiske statsledelse. Akkurat som Putin ikke kan la det russiske folks vilje styre Russlands framtid, kan han heller ikke la det ukrainske folk styre sitt land. Det må hensyntas at begge disse land har en felles kultur og historie, hvilket Putin spesielt ha påberopt. Putins langsiktige strategiske mål er derfor å stoppe enhver demokratisk ekspansjon i Ukraina.

Noen mulighet for at president Putin beordrer sine tropper til å stanse sin framrykking straks, er ennå liten. Det er allerede igangsatt sanksjoner hvilket vil virke negativt på det russiske folks oppfatning og eventuelle deeskalering. Det vil bli oppfattet som et nederlag om eksempelvis Donbas-region overlates til Ukraina. Demokrati i Russland vil ikke være mulig så lenge Putin sitter ved makten. Det er imidlertid alltids en sjanse for at det russiske folk gjennom storstilte demonstrasjoner, med tillegg av at hæravdelinger støtter demonstrantene, kan fjerne Putin fra makten.

Featured image: Russlands angrep på Ukraina

01/03/2022

INFORM FIVE OF YOUR FRIENDS ABOUT WWW.EM24.UK – A FREE MAGAZINE!