Kina eksporterer varer og teknologisk ekspertise i bytte mot råvarer og er i dag Afrikas største investor. Over hele det afrikanske kontinentet dukker det stadig opp nye fabrikker, veier og jernbanespor, skoler, sports- og boliganlegg, i det vesentligste bygget av kinesiske selskap. Felles for alt er at det er basert på kinesiske lån.

Kinas investeringer i Afrika vil skape en infrastruktur for framtidig akselerasjon av afrikansk innovasjon, hvilket vil komme til å gi afrikanske land en mer komfortabel framtid enn Vesten tidligere har kunnet innbille seg. Vestlige land har kun betraktet afrikanske land som underutviklede snyltere på verdensøkonomiens framtidige velstand. Dette tilsidesatt at Vestens dominerende kolonimakter i århundrer har utsugd de afrikanske landenes ressurser og gitt intet tilbake utover å forsyne de med avdankede våpen som har gjort afrikanerne kapable til å utrydde hverandre.

 

Kina har derimot elementær sans for økonomi, hvilket har gjort Kina til verdens økonomiske stormakt. Dessuten har Kina selvfølgelig ikke aller minst behov for de afrikanske lands naturlige ressurser innen mineraler, samt skapte handelsvarer gjennom sin produksjon både innen landbruket og etter hvert industrielt, hvilket kineserne kan kjøpe.

President Xi Jinping

Den kinesiske presidenten Xi Jinping har skrytt av å ville investere ytterligere 60 milliarder US dollar i afrikanske land i år. I tiden fra 2005 inkludert 2018, har Kina i Sub-Sahara Afrika investert 300 milliarder US dollar med påstått Neo-Colonial motivasjon – les: https://www.britannica.com/topic/neocolonialism. Selvfølgelig har ikke kineserne gjort investeringer uten å forvente fortjeneste på investeringen, tilsvarendende enhvers investering for å oppnå framtidig fortjeneste også i vår vestlige atmosfære. Mange vil nok hevde at kinesiske investeringer er å betrakte som gjeldsfelle ettersom hittil 130 milliarder US dollar er lån fra Kina til de afrikanske nasjonene. Lånene er et ledd i intensjonen å skaffe Kina globalt verdensherredømme. Til det er det intet annet svar enn selvfølgelig.

 

President Donald Trump

Verdenshandelen har etter andre verdenskrig hittil for det meste vært basert på frihandel og her har det vært åpen konkurranse. Den amerikanske presidenten Donald Trumps proteksjonismepolitikk er en oppdemming mot fri handel som ikke vil bedre livskvaliteten for jordens befolkning. Dog vil ikke en eneste økonom hevde at Trumps og dennes tilhengeres proteksjonisme på kort sikt ikke er forretningsmessig korrekte trekk for USA, men dette gjelder kun for denne. Trump sier da også selv at denne beundrer Kina som har utnyttet den beroende tilstand og amerikanernes dumhet. Et annet vesentlig spørsmål er selvfølgelig dette med den nevnte bedring av livskvaliteten. Hva er nå definisjonen på livskvalitet i disse tider med en stadig kamp mot forurensning og klimaendring?

 

Presidentene Xi og Trump

Uansett våre grublerier om hva livskvalitet er i Afrika av norske lesere med utgangspunkt i velferds-Norge, så vil man nok være enig i at afrikanerne stort sett ikke har tilfredsstillende livskvalitet. Tross uprofesjonelle tanker, som eget forsvar for oss i Vesten, om kinesernes motiver er uedle, vil de kinesiske tiltak uomtvistelig øke velferden i Afrika. Med hensyn til påstått gjeldsfelle, må vel de fleste ha fått med seg at gjeld er kreditors problem og generelt ikke debitors. Hvis en afrikansk låntager føler seg presset av Kina til å betale gjelden, kan denne på dagen snu sitt ansikt eksempelvis mot Vesten. Det er ikke rimelig å tro at de vestlige land vil innlede sanksjoner mot debitoren for å hjelpe konkurrenten Kina til å få dekket sin gjeld. Dette vet også kineserne som vil ivareta sine debitorers framtid, hvilket igjen øker debitorenes motivasjon til å motta bistand fra Kina. Det synes derimot som om de vestlige land ikke har forstått at makroøkonomi i verden ikke er ulik en privat mikroøkonomisk modell. Til denne forståelse bør det ikke være nødvendig med noen mastergrad i økonomi. Den eneste mulighet for vestlige land å demme opp mot konkurrenten Kinas økende innflytelse og ekspansjon i Afrika, er å iverksette tilsvarende tiltak. Altså hurtigst mulig gå på toget mens det ennå er plass ellers blir man stående slukøret igjen på perrongen.

 

På tilsvarende vis som kineserne har vendt seg mot Afrika, har disse også vendt seg mot Sør- og Mellom-Amerika hvor det allerede kan observeres i enkelte lands infrastrukturer resultater av Kinas stille silkevei-ekspansjon. Kinesiske banker har siden 2005 til og med 2018 lånt sør- og mellom-amerikanske land mer enn 130 milliarder US dollar, hvorav nær 70 av disse til Venezuela. Hvor er USAs og EUs roller i dette samlede perspektivet? Har amerikanere og europeere ikke hørt om president Xi Jinpings drøm som denne presenterte ved innsettelsen som Kinas evige leder, hvilket bare overgås av formann Mao Zedong.