Et evig pågående folkemord

Etter amerikanernes tilbaketrekning fra Nord-Syria, hvor disse sammen med en internasjonal koalisjon inkludert den lokale etniske folkegruppen kurderne, hadde utkjempet det muslimske IS-kalifatet som truet omverden, har vår egen NATO-allierte Tyrkia invadert området for å fortsette eget og meningsfellers flere hundre års pågående folkemord mot kurderne.

 

Det er ikke noen samlet oppfatning om kurdernes opphav og at disse i etnisk forstand skal ha en felles avstamning. Det er derimot stor oppfatning om at kurderne består av ulike indoeuropeiske nomadestammer som beveget seg gjennom Iran og vestover omtrent 1500 før vår tidsregning. Det påstås imidlertid også at dagens kurdere stammer direkte fra mederne som var et persisk oldtidsfolk, hvilket har medført at enkelte av kurdernes dialekter derfor er særlig identisk med persisk.

 

 I grenseområdet av 5 land

Andre teorier er også framsatt så langt tilbake som på 500-tallet e.Kr. hvor en romersk skribent hevder at gotiske krigsstammer hadde trengt ned til Anatolia på sørsiden av Svartehavet. Derfor skal det også være enkelte ord i kurdisk språk som ikke skal være så ulikt dansk. Allerede på Aleksander den Stores tid, 320 f.Kr., skal kurdere ha blitt påvist med tilstedeværelse i høylandsområdet beliggende i Anatolia omkring fjellkjedene Anti-Taurus og Zagorsk, i dag innbefattet grensetraktene mellom landene Armenia, Irak, Iran, Syria og Tyrkia. Kurderne er i dag i flertall i dette området og kurdernes nasjonalister regner derfor dette for sitt område.

Uansett tilbakeblikk til fordums tider og ulike opphavsteorier, må det fastslås at kurderne, som har en relativt ensartet kultur selv om ulike religioner til dels har splittet folket, har historisk rett til å bebo under selvstyre i området de samlet er i befolkningsflertall. Dette til tross for senere maktpolitiske tilfeldige trukne grenser. For kurderne har realiteten i det 20. og 21. århundre vært at disse har måttet kjempe fra dag til dag for politiske og kulturelle rettigheter innenfor rammen av nasjonalstatene Armenia, Irak, Iran, Syria og Tyrkia.

 

Kan være 35 millioner kurdere
I Midtøsten er kurderne den fjerde største folkestammen med samlet anslått folketall omkring 35 millioner. Totalt i Tyrkia er disse den største etniske minoriteten og omfatter mellom 12 og 15 millioner, eller omkring 20 prosent av befolkningen. I Iran utgjør kurderne 9 millioner og i Syria omkring én million. Det finnes også ett par hundre tusen kurdere i Armenia og Aserbajdsjan, på den andre siden av det Kaspiske hav. Dessuten er mer enn én million kurdere i eksil fordelt mellom USA og Europa, hvor de fleste befinner seg i Tyskland. Som for å lette fra forfedrene nedarvet samvittighet, er tyskerne særdeles villig til å motta kurdiske og andre flyktninger.

Kurderne er nå i majoritet sunnimuslimsk, hvilket omfatter hele 70 prosent. De kurdiske skriftspråk er imidlertid forskjellige. I Iran og Irak brukes arabiske skrifttegn, i Tyrkia og Syria det latinske alfabetet og i Armenia det kyrilliske alfabetet.

 

Kurderne fikk innflytelse hos osmanerne

Opp gjennom middelalderen var det en lang rekke kurdiske kongedømmer. I 1639 ble kurderne delt mellom det osmanske og det persiske rike. Storparten av det kurdiske området kom under osmansk herredømme. I Persia ble kurderne deportert østover i landet for å demme opp mot osmanerne som stadig presset på Persias østlige grense. I det osmanske område ble imidlertid kurderne organisert i overenstemmelse med deres tradisjonelle samfunn og lokale ledere ble gjort til guvernører. Kurdernes innflytelse vokste i tiden framover og bredde seg vestover mot Ankara.

 

Det osmanske rikets opphør
Som følge av den første verdenskrig falt det osmanske rike definitivt sammen i 1923, etter å ha eksistert i mer enn 600 år fra 1299. Det ble opprettet nye republikker og store deler ble tatt under de alliertes kontroll. Kurdernes moderne historie i Tyrkia har deretter vært en syklus mellom opprør og voldelige aksjoner. Som ledd i Tyrkias søknad om medlemskap i EU har imidlertid landet måtte endre straffeloven og en rekke andre lover, så kurderne har fått utvidede politiske og kulturelle rettigheter på papiret, men hva skjer i praksis?

 

Sèvres-traktaten i 1920
Kurdernes gjennomgående problem er at de mangler en rettsstats selvstyre. Det har imidlertid i det 20. århundre vært to tilløp til kurdisk selvstendig statsdannelse. Etter den første verdenskrig ble det i 1920 inngått fredstraktat mellom de allierte og det som deretter ble til staten Tyrkia. Traktaten ble benevnt «Sèvres-traktaten». Det osmanske riket ble oppløst og Tyrkia ble en av nasjonalstatene. Tyrkia måtte avstå Mesopotamia, Syria, Arabia og Palestina, dessuten det meste av Trakia, hele Kilikia og Armenia og Smyrna-området. Stredene skulle være internasjonal soner.

 

Lausanne-avtalen
Den tyrkiske nasjonalisten og krigshelten Kemal Atatürk forkastet imidlertid Sèvres-traktaten. Det var Atatürk som under verdenskrigen rett forut hadde ledet den blodige nedslaktingen av den britisk-franske styrken ved Dardanellene, hvilken ble kommandert av den unge Winston Churchill, ved de alliertes forsøk på å ta Konstantinopel, dagens Istanbul, og Marmarahavet og Bosporosstredet, for å sikre adgang til Svartehavet. Sèvres-traktaten, hvilken i 1923 ble avløst av den for Tyrkia langt gunstigere Lausanne-avtalen.

Med Sèvres-traktaten i 1920 forpliktet de allierte seg til å forberede autonomi for et tyrkisk Kurdistan, til hvilket kurderne i den britisk okkuperte Mosulprovins eller i det nåværende Irak, skulle ha rett til å tilslutte seg.

 

Den kurdiske Mahabad republikken
Etter 2. verdenskrig i 1946, ble den kurdiske Mahabad republikken opprettet i nordvestre Irak under beskyttelse av sovjetiske besettelsestropper. Republikken brøt sammen etter bare ett år da de sovjetiske tropper forlot landet.

Dette blir nesten som å sammenligne med amerikanernes uttrekning fra Syria i dag. Det eneste som hadde vært nødvendig for amerikanerne i første rekke, hadde kun vært å opprettholde sin tilstedeværelse, altså bare parkere en styrke for å holde tyrkerne på avstand, samt å være et bestående skjold mot enhver tilnærmet gjenoppståelse av IS-Kalifatet. Amerikanerne kommer likevel fortsatt til å øke sine styrker i Midtøsten relatert til spenningsøkningen i forholdet mellom Iran og Saudi-Arabia. Kurdiske nasjonalister var imidlertid i kontinuerlig opposisjon til Damaskus-styret og hadde tilkjempet seg en autonom region i Syria. Amerikanerne har tross alt påtatt seg å være et slags verdenspoliti og må opptre således.

 

Saddam Husseins folkemord
Da krigen mellom Irak og Iran pågikk, brøt det i 1980 ut en regelrett borgerkrig mellom araberne i Irak og kurdernes autonome region. Selv om Irak ble fordømt av det internasjonale samfunn, ble det benyttet kjemiske våpen mot kurderne som døde i tusentall.

En annen og mer omfattende voldsbølge pågikk mot kurderne fra 1987 til 1989, da den irakiske arme under ledelse av Saddam Hussein og hans general Ali Hassan al-Majid, alias «Kjemiske Ali», gjennomførte en folkemords-kampanje mot kurderne med slakting av 50.000 kurdere med giftgass og ødeleggelse av 2.000 landsbyer. Den irakiske hæren ødela blant annet den store kurdiske byen Qala Dizeh som hadde 70.000 innbyggere. Kampanjen inkluderte også «arabisering» av Kirkuk og utdrivelse av kurdere og andre etniske grupper fra den oljerike byen og erstattet disse med arabiske nybyggere fra det sentrale og sørlige Irak.

 

Verden våknet ikke før tyveri fra eget matfat – Gulfkrigen

Det som for hvermann bør synes å være besynderlig, var at hele verdensopinionen uten å reagere, var vitne til Saddam Hussein kynisk massakrerte vekk store deler av et helt folkeslag, hvilket i brutalitet ikke står tilbake for Hitlers utrenskning av jøder ett halvt århundre forut.

Da Hussein angrep Vestens oljereserver ved å okkupere Kuwait, våknet imidlertid vestens ledere og en amerikansk ledet koalisjon bestående av 34 land, med mandat fra FN, ble Husseins og dennes marionetter med umiddelbar virkning ryddet til side fra Kuwait gjennom Operation Desert Storm. Da var det snakk om penger. For Hussein ville ikke Kuwait-oljen være mye verd dersom denne ikke ble solgt. Største problemet for koalisjonen ville kunne medføre periodiske høyere oljepriser, dette hadde større verdi enn å aksjonere mot den irakiske despoten for å redde titusenvis av menneskeliv.

 

Tyrkerne tilrettela for likvidering
Straks etter Iraks nederlag i Gulfkrigen i februar 1991, vendte Hussein igjen øynene mot kurderne i Nord-Irak, som selvfølgelig hadde utnyttet krigssituasjonen til å ta tilbake noen av de irakisk-okkuperte områdene. Etter en irakisk offensiv ble flere av de kurdiske byene snart gjenerobret. Med erfaring fra den forut pågåtte likvidering og at denne ville bli gjenopptatt, flyktet en befolkning omfattet flere millioner kurdere i frykt fra sine hjem. Hvor skulle de ta veien? Tyrkia var nærliggende og for de fleste eneste utvei. Tyrkiske soldater var imidlertid utkommandert for å forhindre at flyktningene krysset grensen til Tyrkia og disse ble følgelig nærmest fanget i fjellene som fisk i et garn, i påvente av mulig endelikt dersom de ble pågrepet av Saddam Husseins bødler.

 

Hvem er president Recep Tayyip Erdoğan

Mange vil hevde at Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan, den tidligere fotballspilleren med tvilsom utdannelse, og fanatisk religionforfekter for å feste grepet om sin makt, tilsynelatende har store likheter med personer som forut i nyere historie, har spilt på de samme strenger til uopprettelig ulykke for en hel verden. Denne personen som beskrives som manipulator, søker til og med medlemskap i EU for Tyrkia med seg selv i spissen. Men fornuften har hittil holdt han utenfor. Erdoğan som marginalt vant presidentvalget i Tyrkia i 2014 etter å ha vært landets statsminister siden 2003 og etter å ha endret grunnloven, slik at også tidligere straffede personer kunne bli landets president. Erdoğan fengsler sine politiske motstandere og journalister som ikke tekkes han.

 

Stoltenberg i Chamberlains fotspor

Erdoğan representerer Tyrkia som en av vår angivelige allierte i NATO, men kjøper forsvarsraketter fra NATOs for tiden eneste potensielle fiende. Likeledes trodde Erdoğan at han kunne få levert 100 av våre nye 5. generasjons jagere, LM F-35, for hvilket disse rakettene fra fienden er designert for å ramme. Da sa ikke uventet amerikanerne nei til levering av flyene. NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg hadde møte med president Erdoğan for leden dag. Tro om ikke Stoltenberg etter møtet måtte føle seg som den britiske statsministeren Neville Chamberlain etter at han hadde signert Munich Avtalen i 1938, hvor han ga fra seg en region i Tsjekkoslovakia til nazistene.

 

Kurdernes involvering mot jihadistgruppen Islamsk stat (IS) i Syria
Før opprøret mot Bashar al-Assad startet i 2011, bodde de fleste kurdere i byene Damaskus og Aleppo, dessuten i tre nordlige områder nær den tyrkiske grensen – Afrin i vest, Kobane i sentrum og Qamishli i øst. Da oppstanden utviklet seg til en borgerkrig, unngikk de viktigste kurdiske partiene å ta side. I 2012 trakk regjeringsstyrkene seg fra kurdiske områder, for å konsentrere seg om å bekjempe opprørsfraksjoner andre steder. Kurdiske militser tok kontroll i kjølvannet av dem.

På slutten av 2014 lanserte jihadistgruppen Islamsk stat (IS) et angrep på Kobane. Slaget vekket alarm over hele verden og en USA-ledet multinasjonal koalisjon mot IS grep inn ved å utføre luftangrep. Kurderne ble etter hvert koalisjonens mest avgjørende partner på bakken.

Den største kurdiske militsen, People’s Protection Units (YPG), dannet en allianse med lokale arabiske militser kalt De syriske demokratiske kreftene (SDF) i 2015. Støttet av koalisjonens luftmakt, drev SDF/YPG-soldater IS ut av større og større deler av det IS kontrollerte territorium og hadde nær full kontroll i mars i år. Det ble opprettet en autonom administrasjon for å styre regionen.

 

Tyrkias hensikt ved å gå inn i Syria
Erdoğan, som har sittet på gjerdet og betraktet kurdernes effektive kamp mot IS, har lenge truet med å starte en militær operasjon mot det SDF/YPG-holdte territorium for å skape en 32-km bred sikkerhetssone mot den 480 km lange tyrkiske grensen mot Syria.

Erdoğan ønsker å slå tilbake mot medlemmene av YPG, som denne ser på som en angivelig forlengelse av en kurdisk opprørsgruppe som har kjempet i Tyrkia i flere tiår. Erdoğan hevder at disse må elimineres som en terrororganisasjon. Erdoğan har målsetning om å kunne returnere til sikkerhetssonen, minst én million av de 3,6 millioner syriske flyktningene som for tiden beror i Tyrkia. Alternativet vil angivelig være å sende disse videre inn i Europa, hvilket er truslene som framsettes for å gjøre Europas ledere ignoranter mot overgrepene mot kurderne, hvilket for så vidt heller ikke var noe problem i sin tid for Saddam Hussein.

 

Amerikanerne forledet til deltagelse i manipulasjon
I et forsøk på å avverge Erdoğans bebudede offensiv over grensen ble amerikanerne i august enig med partene om at YPG trakk tilbake tunge våpen langs grensen og demonterte festningsverk.

Den 6. oktober orienterte imidlertid Erdoğan USAs president Donald Trump, om at Tyrkia likevel snart ville påstarte kryssing av grensen. Trump hadde svart med å si at amerikanske tropper med base i området ikke ville støtte eller være involvert i denne operasjonen og USA ville trekke sine styrker fra området for å unngå å bli fanget midt i den raskt opptrappende konflikten. Tilbaketrekningen som ble kunngjort på søndag, representerte et stort allianseskifte for Syrias kurdere. SDF/YPG reagerte selvfølgelig med sinne på Trumps beslutning og advarte om at et uprovosert angrep fra Tyrkia ville få en negativ innvirkning på disses kamp mot IS og stabiliteten og freden disse har skapt i regionen. Vi er fast bestemt på å forsvare oss for enhver pris.

 

Siste: Allianseskifte
Natt til mandag 14/10/19 ble det i nyheter fra utlandet meddelt at kurdiske styrker har kunngjort en større avtale med Damaskus om utplassering syriske tropper nær Tyrkias grense. Dette for å bistå koalisjon inkludert de kurdiske soldater, samt avverge Ankaras militære offensiv i Nord-Syria. Den kurdisk-ledede administrasjonen sa at den hadde meglet denne avtalen med den syriske presidenten Bashar al-Assads regjering for å motvirke Tyrkias pågående press, hvilket har medført bred fordømmelse og aggresjon i Syria. For å forhindre og konfrontere denne aggresjonen, ble avtalen med den syriske regjeringen oppnådd. Dette slik at den syriske hæren nå vil distribuere tropper langs den syrisk-tyrkiske grensen for å hjelpe de angivelig syrisk demokratiske styrkene – SDF og derfor også i første omgang YPG. Detter skal vel Damaskus snu på helen og selv angripe YPG, dersom de lykkes å stogge Tyrkia. For å hindre at de nå autonome kurderne spiller opp til statsdannelse i regionen.

 

Tyrkia holder fram
Tidlig i dag, mandag morgen 14/10/19, sa den tyrkiske presidenten Erdoğan at Tyrkia ikke ville innstille offensiven. «Uansett hva noen sier og blander seg inn i operasjonen, fortsettes den til endelig seier er oppnådd.»

 

14/10/2019