Mange økonomer vil nok hevde at president Donald Trump tilsynelatende administrerer USA i henhold til mikroøkonomiske/bedriftsøkonomiske beslutninger. De vil hevde at presidenten tilsidesetter generelle avgjørende makroøkonomiske betraktninger som gjør verdensøkonomien ustabil.
President Donald Trump Arkivfoto em24.uk
Som toppleder har Trump presentert seg som én som tror han alltid kan vinne de beste tilbudene og vil med denne innstillingen rimeligvis oppriktig kjempe for å beskytte sitt lands beste interesser. Dette på samme vis som han gjorde under oppbyggingen av sine private virksomheter, derom få kan hevde at han mislykkes.
Trumps strategi synes på vikende front da han innledningsvis i oppblussingen av handelskrigen mot Kina, som ikke alle var reelt klar over hadde pågått i mange år, i ordinære diplomatiske vendinger forhandlet med kinesernes president Xi Jinping om frivillig å oppnå balanse i de berørte kjempenes vinst og tap i handelen. Plutselig oppdaget Trump tilsynelatende det sterke innenlandske press for å få kineserne til å bøye seg. Trump formelig kastet seg derfor i mai i år overraskende, om man kan si at Trumps handlinger noen gang kan være dette, inn i en uortodoks forhandlingsmetode. Dette ved å forlate ordinære samtaler og i stedet febrilsk true med uforventede tollsatser, hvilket følgelig straks kapret tilliten til at markedenes beslutningstakere og investorer ikke med sikkerhet heretter vil kunne spå om fremtiden. Dette har forandret verdensøkonomiens forut relativt stabile landskap og generelt undergravd denne. Trump forsøker i påvente av kommende presidentvalg, å skape et bilde av seg som en president som kjemper mot utenlandske fiender for å beskytte den amerikanske økonomien. Dette særlig omfattet handelsindustrien.
Trump tar risiko
Maurice Obstfeld Foto: Berkeley Uni.
“Han tar en stor risiko,” sa Maurice Obstfeld, som er økonomiprofessor ved Berkeley University of California og seniorstipendiat ved Peterson Institute. “Han spiller på at økonomien er sterk nok og Fed (The Federal Reserve System – USAs sentrale banksystem) vil være reaktive nok til at det kan føre disse kommersielle- og valutakriger, samt komme ut som en vinner uten å skade økonomien for mye, men han tuller kanskje selv.»
Handelskrigen påvirker Norge
Norge har med sin lille ubetydelig kronevaluta, selvfølgelig merket verdensøkonomiens usikkerhet til tross for landets store Onkel Skrue-pengebinge, spredt investert i utlandet og kan ikke i noen stor grad påvirkes av lokale økonomiers svingninger. Enkelte av verdens investorer har i henhold til lærebøkene i økonomi, simpelt hen tatt et korrekt skritt og kvittet seg med den ubetydelige, risikoutsatte norske valutaen som vil være utsatt for større svingninger enn de store valutaer. Dette vil imidlertid slå ut motsatt vei når situasjonen endres positivt.
Norsk valuta er egnet for de som ønsker å spille i kapitalmarkedet. Norges enorme utenlandske pengebinge sikrer imidlertid disse mot eventuelle store, utilbørlig negative svingninger som man eksempelvis har kunnet se i Hellas. Dette ettersom den norske valutaen er så ubetydelig og derfor vil kunne ha en begrenset trampolineeffekt med hensyn til verdien opp mot større valutaer. At verdien på den norske krona har sunket i forhold til verdien på våre handelspartneres kapitalverdier, styrker imidlertid Norges eksport og beskytter oss mot import, samt motiverer norske forbrukere til å kjøpe norsk.
Statsråd K.I. Ropstad Foto: A. Waller
Holder denne trenden seg lenge, vil vi snart til og med se Erna i Bergensbunad og Støre i vadmels-dress. Med billigere norske varer til salgs og mer kostbart å kjøpe utenlandske varer, vil nok flere enn Bondevik og hans partifeller slurpe i seg kaffe av Figgjo-kopper. Det vises til bemerkning av partileder Ropstad i NRKs EØS- og bompengedebatt som ble ledet av Fredrik Solvang, forleden dag, mens hedmarksbonden Slagsvold Vedum som åpent hater alt som ikke kommer fra bygda og ikke vil la seg overstyre av Brussel-byråkratiet, som har gitt Norge elleve løpemeter tettskrevne sider med regulativer uten at det valgte norske Storting har kunnet annet enn å gape og si «ja vel» – ikke ja eller nei, vil glise enda bredere.
Ikke markedsstyrt lav verdi for Yuan har gitt velstand
Den kinesiske økonomien har ikke vært markedsstyrt i den tiden kineserne har etablert seg fra å være ett av verdens mest håpløst overbefolkede land til å bli verdens fremste økonomiske stormakt, selvfølgelig godt hjulpet av ettbarnspolitikken. Verdien av kinesiske Yuan har vært styrt ned i forhold til US-dollar, for så vidt også i forhold til Commonwealth-landenes valutaer inkludert Pund og Euro, samt japanske Yen. Kinesiske varer har vært de billige, samt alltid konkurransedyktige. Trump hevder at kineserne dertil har stjålet amerikansk teknologi. Derfor er da også Huawei den billigste tilbyderen av mobiltelefonsystem i Vesten, men vil heretter få leveringsproblemer ettersom teknologien inneholder avgjørende amerikanske deler. På kort tid har Huawei vokst fra ingenting til å bli verdens nest største mobilprodusent og er hele Kinas stolthet. Selskapet tok opp kampen mot Samsung og Apple og hadde både billigste og beste løsning for telefonsystemet inntil amerikanerne med president Trump i spissen satte en stopper for Huaweis suverene fremmarsj med leveringsnekt av komponenter. Kinas lover inneholder nemlig klausul om at all informasjon et kinesisk firma kan innhente, som kan være av interesse for den kinesiske etterretningen, automatisk skal være tilgjengelige for denne.
Kina forventet amerikansk reaksjon
President Trump og amerikanernes reservasjon mot kinesernes voldsomme frammarsj var nok rimeligvis forventet av disse. Uten tvil viser kineserne at de er interessert i å overta amerikanske og dennes alliertes interesser ikke bare i det regionale Sørøst-Asia. Der hvor Kina til og med bygger kunstige øyer og etablerer baser på sanddyner midt i Kinahavet for å kapre havterritorier fra nabolandene, samt etter hvert tvinge Taiwan tilbake til kinesisk overherredømme, dessuten isolere den gamle fienden Japan. Videre har den alltid smilende president Xi påstartet en tilnærming gjennom økonomiske store tiltak både i Afrika og i Syd-Amerika. Kina bygger dessuten ut sitt forsvar i en takt som tilsynelatende har som målsetning å bli på høyde med Vestens.
Når det gjelder utviklingen framover, bør vi vel tro at de åpenbart taktiske kineserne ledet av den tilsynelatende strategiske, uforstyrrede president Xi, vil være overbærende mot den amerikanske presidenten og hans tiltak. Kina vil nok fortsette handelen som forut og akseptere Trumps straffetiltak omfattet tollbarrierer uten drastiske mottrekk, til disse muligens løper ut i sanden. Utover at det av kosmetiske hensyn, vil gjøre noen mottiltak for å dempe eventuell indre kinesisk uro ved å bli diktert av Trump, vil kineserne høyst sannsynlig fortsatt beholde roen. Kineserne vil nok se tiden an også til over det kommende amerikanske presidentvalget. Dersom Trump skulle vinne kommende fireårsperiode, hvilket ikke bør være så meget besynderlig, vil nok lite skje. Dette ettersom tiltakene mot Kina ikke direkte kan hevdes av økonomer, selvfølgelig også kinesiske, å være unødvendige for amerikanerne.
