Illusorisk kinesisk-russisk forsvarssamarbeid

ALL ARTICLES CAN BE READ IN 100 LANGUAGES

 

Logikk har alltid vært det viktigste virkemiddel i krigssituasjoner ut fra partenes bestående utrustning og tidens teknikk. Analytikere tilsidesetter at det skulle være en reell forsvarsallianse mellom Russland og Kina.

 

Kineserne vil nok gjerne ha Vesten til å tro at det foreligger en forsvarsallianse mellom denne og russerne, tilknyttet kinesernes ustanselige presisering av seg som stormakt. Spørsmålet ble da også reist vedrørende den transatlantiske sikkerhetsagendaen på det nettopp avholdte toppmøtet i NATO.

Fordelen ved det tilsynelatende kinesisk-russiske forsvarssamarbeidet, er at disse land har felles grense omfattet 4.000 kilometer. Samarbeidssituasjonen frigjør store styrker i begges arméer. Under konfrontasjonen med kineserne, under den kalde krigens tid, hadde Sovjetunionen avsatt minst femti divisjoner i grensetraktene for å demme opp mot et kanskje enda større antall kinesiske divisjoner. Den forsvarspolitikken som nå føres landene mellom frigjør imidlertid store mengder materiell og personell på begge sider av grensen.

 

Ressurs-besparende illusjon

Forsvarssamarbeidet mellom Kina og Russland er imidlertid rent illusorisk og fjernt fra en allianse sett i forhold NATO-alliansen, som bygger videre på alliansene som allerede oppsto under 2. verdenskrig. NATO gjør angrep mot ett av medlemmene til angrep mot alle. Det russisk-kinesiske samarbeidet er imidlertid gjerne noe som ønskes fortalt til verden, kanskje spesielt til amerikanerne.

Dette slik at kineserne kan styrke sine posisjoner mot Stillehavssiden og øvrige Asia, herunder også mot det tradisjonelt nøytrale India, samt alle land som er alliert med USA. Russland derimot kan i stedet rette sine skyts mot NATO-alliansen i Europa inkludert dennes oppdekning fra USA. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at ikke både Russland og Kina også forsvarsmessig er like oppmerksomme på hverandre som disse forut har vært.

I USA pågår det debatt om man bør inngå partnerskap med Russland for å demme opp mot Kina. Kina kan som nabo med et stadig økende folketall, ha særlige geografiske fordeler av Russlands store territorium i den grad dette lenger har noen betydning tilknyttet det moderne samfunnets utvikling. Russland er imidlertid likevel en ressursbank i Kinas bakgård. En ressursbank hvilket Kina for tiden skaffer seg ved smarte økonomiske disposisjoner på større avstand, i andre verdensdeler.

De samkjørte militære, operasjonelle, forsvarsøvelser som det russisk-kinesiske forsvarssamarbeidet oftere har iverksatt, er av forsvarsanalytikere vurdert til å ha minimal operasjonell betydning. Disse øvelsene blir vurdert som parallelle øvelser arrangert for «publiken», ikke felles samordnede, konstruktive fellesøvelser for tilpasning av forbedret, systematisk felles krigføringsevne.

Observatører har imidlertid bemerket den økende hyppigheten av disse kinesisk-russiske øvelsene, men altså tilsidesatt disse som et spill for galleriet. Dette ettersom den strategiske kvaliteten og koordinering av øvelsene er temmelig marginale. Øvelsene som altså er lagt opp til å bli gjennomført parallelt i stedet for i fellesskap, involverer tilsynelatende ikke taktiske eller operative assosiasjoner.

Kina kan selvfølgelig gjennom øvelsene ha hatt stor nytte av å lære russiske kommando-og-kontroll-systemer, hvilket eventuelt kan få nytte i konvensjonell stridighet internt mellom disse nasjonene. De kinesisk-russiske felles marineøvelser har eksempelvis vært svært begrenset i størrelse og gjennomført med tilsynelatende formål kun operasjonell, geografisk tilstedeværelse.

 

Konkurrerende våpeneksportører

Etter opphør av den kalde krigen ble Russland mer tolerant også over for Kina. Etter hvert begynte Russland å eksportere våpen til Kina og ble dennes hovedleverandør, hvilket var en økonomisk nødvendighet for den russiske forsvarsindustrien. Dette ettersom produksjon til egen opprustning delvis forsvant. Salget har imidlertid avtatt, idet mye av det Kina bygde opp av sin forsvarsindustri var kopiert av Vestens og russernes våpenmodeller, der kineserne selv ikke hadde idéer eller fagdyktighet nok. Kineserne har derimot senere blitt russernes ivrigste konkurrenter i våpenmarkedet.

 

Copycats

At kineserne er temmelig drevne profesjonelle copycats kan eksempelvis sees av at disse har bygd en jagerfly-modell nesten identisk med de amerikanske og dennes alliertes nye femte generasjons jagerfly type Lockheed Martin F-35, som også er jetflyet som vil danne basisen for det norske forsvaret de neste 30 år. Her kan det være snakk om industriell spionasje fra Kinas side mot fabrikasjon av F-35.

Hvor lite tillitsfullt forholdene mellom Russland og Kina vedrørende forsvarsmateriell er, kan blant annet karakteriseres ved at Russland solgte sitt mest avanserte missilforsvarssystem S-400 til NATO-landet Tyrkia, men ikke til Kina, til den kooperative samarbeidende partneren om forsvar. Denne skulle i tilfelle kun få det mindre utviklede systemet S-300. Leveransen av S-400 som var beregnet for Kina, ble derimot solgt til Kinas avgjort lokale fiende nummer én, India, ettersom russerne angivelig ville unngå kopiering.

Russlands våpensalg til Kina omfatter bare 3 prosent av landenes totale årlige handel seg imellom, hvilket totalt omfatter vel 100 milliarder dollar. Herunder inkluderes selvfølgelig deler og vedlikehold av tidligere forsvarsleveranser. Med tilgang til vestlig teknologi avskåret av sanksjoner, betrakter Russlands forsvarsindustri Kina som en alternativ kilde til innovasjon. Russerne blir derfor avhengig av kinesisk teknologi ved utvikling av nye våpen i den grad kineserne fortsatt er villig til å dele egenutviklet teknologi eller sådan stjålet fra Vesten. Så lenge Russland blir hengende etter NATO i utvikling av forsvarsmateriell, vil de bli mer avhengig av kineserne.

 

Russlands og Kinas kontroversielle forhold til USA kan få russerne til å gjennomføre nærmere geopolitisk koordinering. Partnerskapet med Kina har sine grenser, blant annet har ikke Kina anerkjent Russlands annektering av Krim. Det er ikke sannsynlig at Russland ønsker å risikere en væpnet konflikt med USA dersom Kina skulle dette. Heller ikke slik at kineserne ønsker å bli automatisk involvert i væpnet konflikt med amerikanerne, dersom russerne skulle komme i en slik posisjon. Det er i dag størst sannsynlighet for at en slik konflikt kan skje mellom kinesere og amerikanere vedrørende Taiwan og Sør-Kinahavet. Russland kan imidlertid i et slikt tilfelle komme til å opptre i provoserende stilling mot Europa.

Et tiltak kunne gjøres for å minimalisere beroende stresset tilstand mellom Russland og Vestmaktene. Ukraina ønsker seg inn i både NATO og EU, som kompensasjon for denne tilgang kunne Ukraina akseptere Russlands overtakelse av Krim og de deler av Øst-Ukraina som er overbærende russiske. Russland kan faktisk deretter også inviteres inn i EU. Å tro at Russland vil gi opp Krim, vil være det samme som at NATO skal pålegges å oppgi de baltiske statene.

Det vises til artikler i www.em24.uk  – «Hvilken stilling tar Russland dersom væpnet konflikt mellom Kina og USA?» – link: https://www.em24.uk/hvilken-stilling-tar-russland-dersom-vaepnet-konflikt-mellom-kina-og-usa/, «Russland – USA, venner eller fiender» – link: https://www.em24.uk/russland-usa-venner-eller-fiender/ og «Kinas forsvar er mobilisert for «worst case-scenario» mot USA» – link: https://www.em24.uk/kinas-forsvar-er-mobilisert-for-worst-case-scenario-mot-usa/

 

Featured image: Russiske og kinesiske kampvogner i øvelse

18/06/2021