Kampen om USAs nærmarkeder

ALL ARTICLES CAN BE READ IN 100 DIFFERENT LANGUAGES

 

Da Trump startet en hensynsløs handelskrig med Kina nektet han å unnta Japan fra den amerikanske tollen på stål og aluminium. Japan tvilte på at USA var en pålitelig partner for landet ettersom de forårsaket millioner av dollar i økonomisk tap. Trump truet også med å trekke amerikanske militære styrker fra Japan, med mindre de godtok kravene hans om en økning på 8 milliarder dollar – mer enn fire ganger det nåværende beløpet – til utgifter for å være vert for amerikanske militære styrker i Japan.

 

Det vises artikkel til www.em24.uk – «Pågående tvist mellom Japan og Kina» – link: https://www.em24.uk/pagaende-tvist-mellom-japan-og-kina/

Styrking av handel på Kinas bekostning

Med Biden-administrasjonen har Japan opprettet tiltro til USA som lojal partner både vedrørende handel og militært sikkerhetsmessig. De betrakter Trump-perioden som et avsluttet negativt kapittel for verden. Tydeligvis også oppfattet av amerikanerne selv.

Japanerne er imidlertid naturligvis bekymret for kinesernes pågående konfiskering av verdens handelsmarked. I tillegg til å ivareta egne interesser ønsker japanerne også å styrke sikkerheten med hensyn til kinesernes pågang vedrørende dennes nødvendige allierte USA, dog i dagens moderne verdenshandel selvfølgelig satt på spissen, i henhold til Monroe-doktrinen av 1823 ved president James Monroe vedrørende tilnærming til det amerikanske kontinentet. Dessuten ønsker selvfølgelig japanerne selv å øke sin handel i USAs bakgård som amerikanerne tilsynelatende selv ikke ivaretar helt perfekt, omfattet Latin-Amerika og Karibia, benevnt LAC. Dette som en form for kompensasjon for amerikanernes eskalerende militære aktiviteter for å beskytte japanerne mot kineserne. Det bør ikke være noen hemmelighet at japanerne betrakter kinesernes nåværende leder av samme kategori som USAs forrige avgåtte president, bare enda mer uforsonlig og enda mindre forutsigbar.

I perioden mellom 2000 og 2020 steg Kinas LAC-handel kontinuerlig. Det forventes at denne handel vil doble seg innen 2035, til å omfatte mer enn 700 milliarder dollar. USA derimot kommer rimeligvis til å miste mye handel på disse landene slik som er tendensen i andre av landets tradisjonelle markeder. Japan må gripe den handel som amerikanerne nærmest med sikkerhet kommer til å miste. Dette for å kunne imøtegå kineserne i det forventede økende andel av LAC-markedet.

Veksten av Kina som handelsmakt har hatt store konsekvenser for den global handelen de siste 20 årene. Herunder for viktige økonomiske sektorer i Latin-Amerika og Karibia. Siden århundreskiftet fram til 2020 vokste handelen mellom Kina og LAC-landene fra 12 milliarder dollar til 315 milliarder dollar. På begynnelsen av dette århundre bidro kinesisk etterspørsel i Latin-Amerika til å dempe den globale finanskrisen i 2008. Vel ett tiår senere var handelen med Kina motstandsdyktig til tross for koronapandemien som herjet i landet, noe som ga en viktig kilde til en likevel viss vekst. De latinamerikanske land inkludert Karibia, har historisk sett hatt sterke handelsforbindelser til USA og Europa. Kinas voksende økonomiske tilstedeværelse har ubetinget hatt implikasjoner for velstand i LAC-regionen.

 

Japans handel på verdensmarkedet

Japan er den fjerde største handelsnasjon i verden. Nedenfor er opplistet Japans femten fremste importører av japanske produkter i løpet av 2019 i henhold til dollarverdien av importen. Dessuten er hvert importlands prosent av Japans totale eksport også antydet. Ikke uventet ligger Kina på første plass med USA på andre. Dette selv om kineserne vil detonere atombomber over hodene på japanerne i henhold til ovennevnte artikkel i em24.uk, «Pågående tvist mellom Japan og Kina».

     Kina: 141,6 milliarder dollar – 22,1% av totale japansk eksport

     USA: 118,8 milliarder dollar – 18,5%

     Sør -Korea: 44,7 milliarder dollar – 7%

     Taiwan: 44,4 milliarder dollar – 6,9%

     Hong Kong: 32 milliarder dollar – 5%

     Thailand: 25,5 milliarder dollar – 4%

     Singapore: 17,7 milliarder dollar – 2,8%

     Tyskland: 17,6 milliarder dollar -2,7%

     Vietnam: 17,1 milliarder dollar – 2,7%

     Malaysia: 12,6 milliarder dollar – 2%

     Australia: 12,2 milliarder dollar – 1,9%

     Nederland: 10,9 milliarder dollar – 1,7%

     Storbritannia: 10,8 milliarder dollar – 1,7%

     Indonesia: 9,2 milliarder dollar – 1,4%

     India: 9,1 milliarder dollar – 1,4%

Noe mer enn fire femtedeler eller 81,7% av Japans totale eksportverdi i 2020, ble levert til disse ovennevnte 15 handelspartnere.

 

Japan vil kjempe om Latin-Amerika og Karibia

Japan har med våkne øyne fulgt med på Kinas tilnærming til land i Latin-Amerika og den karibiske regionen. Denne regionen omfatter også viktige handelspartnere for Japan, selv om økonomisk vekst i regionen har bremset siden 2011 på bakgrunn av fallende råvarepriser og nedgang av de store økonomiene utenfor regionen. Samlet bebos regionen av cirka 600 millioner mennesker med et totalt BNP på 6 billioner amerikanske dollar. Regionen er en viktig produsent av mineralressurser inkludert sjeldne metaller, energi og matvarer for Japan. Et stort antall japanske selskap har etablert drift i landene som nesten uten unntak, bare Cuba og eventuelt Venezuela er unntak, er etablert som demokratiske rettsstater og har sterk tilstedeværelse i det internasjonale samfunnet.

Japan har tradisjonelt opprettholdt et vennlig, korrekt forhold til regionens land, som har mer enn 2,13 millioner japanske etterkommere, derfor dype menneskelige og historiske bindinger mellom regionen og Japan, som har opprettholdt de økonomiske bånd hittil og vært Asias største investor i regionen. Viser til oversikt nedenfor over Japans handel med de latinamerikanske og karibiske land, splittet mellom sentral-amerikanske og karibiske land, samt sør-amerikanske. Omsetningen er for enkelt skyld presentert i japanske yen. US-dollaren har for øyeblikket en verdi omkring 10 prosent høyere enn yen.

 

Japansk eksport til Sentral-Amerika og Karibia

El Salvador 6.334 – 29,7%    Costa Rica 3.354 – 15,7%    Guatemala 3.306 – 15,5%    Honduras 1.815 – 8,5%    Panama 1.441 – 6,8%    Dominica 1.129 – 5,3%    Saint Lucia 869 – 4,1%    Nicaragua 808 – 3,8%     Mexico 725 – 3,4%     Cuba 555 – 2,6%    Dominican Republic 520 – 2,4%    Jamaica 230 – 1,1%    Andre 10 land 264 – 1,2%    Totalt omfatter japansk eksport til Sentral-Amerika og Karibia 21.348 millioner yen

 

Japansk eksport til Syd-Amerika

Paraguay 6.77 – 35,4%    Brazil 5.210 – 26,4%    Peru 3.303 – 16,8%    Bolivia 2.247 – 11,4%    Ecuador 546 – 2,8%    Colombia 511 – 2,6%    Argentina 470 – 2,4%     Chile 378 1,9%     Uruguay 56 0,3%    Venezuela 14 – 0,1%     Total japansk eksport til Syd-Amerika er 19.712 millioner yen

 

 

Samlet japansk eksport til Latin-Amerika og den karibiske regionen – LAC,  er 41.060 millioner yen, hvilket er et så stort beløp at det kommer inn som Japans femte største handelspartner. Dette selv om enkelte av disse mindre land kun handler for få dollar. Cuba handler for eksempel årlig kun for 555 millioner yen. Kubanerne kunne sikkert tenke seg å bytte ut femtiårenes tilsynelatende oppussede, men kanskje likevel rustne, gamle bilkarosserier med nye snertne modeller fra Mazda, Datsun, Toyota eller kanskje Mitsubishi, Honda eller andre. Kineserne kommer nok etter hvert til å benytte denne sjansen og snart fornye kubanernes bilpark. Dette dersom japanerne ikke legger bredsiden til og skjærer gjennom og gjør avtaler med amerikanerne, slik at disse også kan handle fritt med kubanerne.

Etter amerikanernes erfaring i Afghanistan og for så vidt i Irak, må disse ha oppfattet at et lands styre ikke kan endres til noe positivt med militær eller terroriserende inntreden. Bedre å la de kubanske demonstrantene ordne opp for seg selv og ikke gjøre livet for disse enda verre enn det allerede er, med sanksjoner og andre banaliteter. Dette slik at ikke kineserne enkelt kan opprettholde landet som en satellittstat slik Sovjetunionen i sin tid gjorde. Japanerne kan gi kubanerne bedre nyutviklede produkter og ikke kopierte gammeldagse, slik som kineserne kan tilby. Dessuten kan amerikanske firma som i framtiden forventes å slite med konkurranse fra kopiene, også selv levere varer til kubanerne som ikke dreier seg om flere enn antall innbyggere som finnes i New York by.

 

Kina har trådt inn i Sovjetunionens fotspor

Kina har stadig ambisjoner om i større grad å komme nærmere inn på sin politisk, markedsmessig, økonomisk og militære hovedmotstander USA. Klna forsøker derfor, både politisk og geografisk, å integrere seg nærmere til sine egne politiske likesinnede, de kommunistiske lederne på den karibiske øya Cuba som er rett foran «kjøkkendøra» til hovedmotstanderen.

Kineserne er således blitt kubaneres nest største handelspartner etter Venezuela. Til sammenligning har Cuba omtrent samme posisjon tett opp til USA, slik som Taiwan har til Kina. Kineserne er i ferd med å etablere seg på Cuba som Sovjetunionens arvtager. Denne hadde bevirket sin stilling med hensyn til Cuba, slik at øya også har kunnet eksistere som en kommunistisk satellittstat rett utenfor døra til amerikanerne gjennom et triks som deretter resulterte i det som for ettertiden er blitt benevnt «Cubakrisen».

 

«Kubakrisen»

Under den «Kalde krigen» lastet sovjetrusserne, den gang under ledelse av førstesekretær Nikita Khrusjtsjov, angivelig opp atomraketter som lett synlig dekkslast på lastebåter med destinasjon kubansk havn for at amerikanerne, den gang under ledelse av den unge presidenten John F. Kennedy, skulle oppfatte det som om sovjetrussere hadde til hensikt å opprette utskytingsramper for sine atomraketter rett utenfor USAs grenser. Grunnet den korte avstanden ville bombene hurtig og momentant rekke fram til sine destinasjoner. Eneste middel den gang mot sådanne angrep, var represalier ved utskyting av tilsvarende raketter fra sikrede rakettsiloer spredd omkring i USA eller at bombefly som konstant var i luften på vei med tilsvarende destruerende laster ikke fikk returordre. Dette ville kunne bli oppstart på en for menneskeheten nær utslettende krig. Begge parter var fullt klar over dette derfor ville atomraketter aldri ha blitt plassert.

Å laste raketter i sine hylstre, eller helst bare hylstrene uten nødvendigvis med raketter inni, som dekkslast med destinasjon kubanske havner for full beskuelse fra amerikanske rekognoseringsfly, skulle liksom få amerikanerne til tro at nå ville Cuba bli utrustet med russiske utskytningsbaser for raketter med atombomber. Dette selv om de ansvarlige rimeligvis visste at dette for ethvert publikum med en viss interesse var kun å betrakte som et demonstrativt show, ettersom racket-hylstrene lå plassert som dekkslast. Dersom det virkelig hadde vært intensjonen å bygge opp racket-baser på Cuba ville dette selvfølgelig ha foregått fordekt. Likevel hadde det vel gått bare noen timer om det i det hele tatt kan snakkes om såpass lang tidsperiode, til amerikansk etterretning hadde fått detaljert kjennskap til eventuell utplassering eller bygging av ramper. Forholdet ble imidlertid et medieshow og utnyttet politisk tilsvarende. Mennesker som opplevde denne episoden, kan nok fortelle mange historier om bekymrede folks besynderlige reaksjoner ettersom media utnyttet forholdet til det ytterste. Verden var på vei mot dommedag.

 

Grisebukta

Uansett hva amerikanerne tenkte og ikke tenkte, medførte imidlertid episoden at det ble inngått avtale om at amerikanerne skulle la det kommunistiske Cuba i bero, hvilket måtte ha vært sovjetrusserne og Cubas ledelses hensikt med showet. Cuba fikk være i fred for amerikanerne, både før og etter showet, unntatt et lite vellykket stunt i april året forut, da 1.500 kubanske flyktninger prøvde å gjøre landgang i Grisebukta, men ble jaget til sjøs. Øya ble forsørget med det nødvendigste inntil Sovjetunionens fall i 1989, deretter greide øya seg selv med sine turistinntekter og penger fra flyktninger sendt fra USA, samt sine gode jordbruksfasiliteter, til tross for amerikanske sanksjoner inntil koronapandemien grep om seg.

 

Politiske demonstrasjoner

Nå for tiden protesterer imidlertid kubanere grunnet materiell fattigdom, mot sin regjering i stadig større antall grunnet den pågående koronapandemien. Pandemien fjernet mye av landets vel 11 millioner innbyggeres tilgang på internasjonal valuta fra en sterkt eskalerende turistindustri. Bidrag fra kubanske flyktninger i Florida til sine landsmenn monnet ikke nok. Kina vil nok gladelig gi bidrag for å hjelpe den kubanske kommunistregjering med økt innflytelse. Demokratens president Joe Biden er bekymret for eventuelt å lette på sanksjonene og tilrettelegge for en mer tolerant politikk som Obama-administrasjonen igangsatte overfor kubanerne med frykt for stemmeflukt fra Floridas store befolkning med kubansk opphav. Dette har vært et gjengs fenomen for amerikanske presidenter som har kommet og gått gjennom mer enn et halvt århundre siden Fidel Castro, broren Raul og Ernesto «Che» Guevara, kastet den forutgående regjeringen, Fulgencio Batistas tilhengere i 1959.

Amerikanske politikere og disses allierte er synlig bekymret for Kinas utvikling og ser Kina som en utfordrende trussel mot den nåværende verdensorden og Vestens angivelige hegemoni. Vestlige makter betrakter den sterke framveksten av Kina som den nest største globale økonomien på den internasjonale arenaen, med stor bekymring. Cubas ledere på sin side opprettholder sin uforanderlige støtte til Kina og avviser de politiske handlingene som er tatt av USA og andre land, som har som mål å blande seg inn i Kinas indre anliggender. Cuba er som Kina et ettpartisosialistisk selverklært «demokrati» samt en også selverklært sosialistisk rettsstat som bestemt støtter ett-Kina-prinsippet, dessuten likedan Kinas spørsmål knyttet til både Hong Kong, Xinjiang, Taiwan og Tibet.

 

Sosialistisk markedsøkonomi

Både Cuba og Kina deler visjonen om å bygge en sosialisme basert på landenes beroende egenskaper. De konkrete framskrittene Cuba har gjort i prosessen med å oppdatere sin sosioøkonomiske modell, har muliggjort avgrensing av utvikling av velstående og bærekraftig sosialisme. Cuba gir ikke opp dennes bestrebelser på å etablere seg i egne øyne som en uavhengig, demokratisk, velstående og bærekraftig sosialistisk nasjon. Dette tross for den ustanselige motviljen fra de amerikanske skiftende regjeringer med disses kontinuerlige sanksjoner.

Konkurransen og rivaliseringen mellom Kina og USA skjerpes av Kinas president. Det nåværende scenariet med usikkerhet og med framveksten av Kina som et slags sosialistisk land med et kommunistisk parti med diktatorisk makt, skaper en ny type internasjonale forbindelser og alternativ globalisering. For utviklingsland som Cuba er det muligheter grunnet av Kinas samlende rolle, å delta i en progressiv global agenda.

Pandemiens globale utfordring har medført at Cuba og Kina i solidaritet har kommet hverandre nærmere. En nylig telefonsamtale mellom presidentene i begge disse land som en del av den nærmere kommunikasjon landene imellom, har nok bidratt til å styrke pågangsviljen hos den kubanske regjeringen til å fremme gjennomføringen av økonomiske reformer på egne prinsipper om spørsmål på den internasjonale agendaen. Tross alt har Cuba og Kina et felles mål som er å heve befolkningens levestandard. Betingelsene for økonomiske reformer i begge land må nødvendigvis bli noe forskjellige grunnet enorme økonomiske, sosiale og politiske ulikheter. Kina har akseptert den sosialistiske markedsøkonomien, men Cuba fortsetter i strategiske planleggingsmekanismer i samsvar med det avdankede sovjetiske som fortsatt vil skape fattigdom på Cuba.

 

Kina erobrer Latin-Amerika

I nesten 60 år var den framtredende asiatiske makten som handlet på Sentral-Amerika ikke Folkerepublikken Kina, men Taiwan. Men i rask rekkefølge fra og med 2017 overrasket både Panama, Den dominikanske republikk og El Salvador mange ved å flytte sin diplomatiske anerkjennelse fra Taipei til Beijing og sluttet seg til Costa Rica som allerede hadde gjort dette i 2007. Vedrørende fire andre sentralamerikanske nasjoner som fortsatt har svingninger rundt Taiwan som dennes støttespillere, omfattet Belize, Guatemala, Honduras og fortsatt merkelig nok også Nicaragua, kan det være rimelig å spørre om disse alliansene nå kan være i fare for Taiwan.

 

Panamakanalen

Kinas metodiske press for større tilstedeværelse i Sentral-Amerika overrasker ikke noen. Selv om Beijing sikkert ennå ikke er en så godt inngrodd partner i Panama som i noe annet land i Sør-Amerika, ser den kinesiske regjeringen helt sikkert en klar mulighet til å utvide også i dette landet sin tilstedeværelse av både kommersielle og geopolitiske årsaker på bekostning av særlig US-amerikanerne. Kina håper nok å gjøre Panamakanalen som en akse i sitt «Belt and Road Initiative» for Amerika og få fortrinnsrettet tilgang til den eneste virkelige strategiske eiendelen i området, kanalen mellom Atlanterhavet og Stillehavet, fra hvilken president Jimmy Carter i 1977 trakk den amerikanske dominansen fra og med den 31. desember 1999, med følgende enkle uttalelse til Panamas president Mireya Moscoso etter å ha utvekslet de nødvendige diplomatiske dokumentene, «It’s yours».

 

Venezuela ble advart

I 2018 uttrykte både president Donald Trump og daværende utenriksminister Mike Pompeo gjentatte ganger sin motvilje mot kinesisk virksomhet i Latin-Amerika. Herunder særlig diplomatisk og økonomisk støtte til Maduro-regimet i Venezuela. Begge advarte også mot at de kinesiske avtalene var for gode til å være reelle og beskyldte Beijing for å ha bedratt venezuelanerne. Kineserne kalte amerikanernes omfattende kritikk for irrelevant.

Etter å ha besøkt Panama i oktober 2018, sa Pompeo at han hadde advart lokale myndigheter mot kinesiske «rovdyrsøkonomiske aktiviteter». USA hadde også uttalt bekymringer for at kinesisk ekspansjon i regionen sannsynligvis vil begynne med Panamakanalen, sammen med 21 store infrastrukturprosjekter omfattet havner, telekommunikasjon, ekspresstog og motorveier. Panama kan snart bli en av Kinas viktigste utposter på den vestlige halvkule.

Til tross for nedgang i verdenshandelen i 2020 på grunn av koronapandemien, falt ikke uventet Kinas totale handel med LAC-regionen, men bare til 315 milliarder dollar. Kina var likevel blitt den største handelspartneren til både Brasil, Chile, Peru og Uruguay og den nest største handelspartneren for mange andre land målt ut juli i første halvår 2021. I de fleste tilfelle på bekostning av nedgang i USAs handel i regionen.

 

 

Featured image: Båter på vei til Sør-Amerika

26/08/2021