Kina styrker grepet om Afrika under koronavirus-pandemien

For tiden bevæpner alle afrikanske nasjoner seg i kampen i forventningen om heftige utbrudd av koronaviruset. De fleste afrikanske land får imidlertid omfattende støtte til å ruste seg i denne kampen fra Kina.

Kinesiske leger arbeider også som rådgivere i kampens hete i mange afrikanske land eksempelvis i Etiopia og Burkina Faso. Det hevdes i vestlige media at den kinesiske regjeringen driver en utstrakt sementering av sine diplomatiske forbindelser med Afrika.

Kinesisk nødhjelp
Det rapporteres fra hele kontinentet om ankomst fra Kina med containere fylt med ansiktsmasker, respiratorer, beskyttelsesdrakter, testutstyr, samt alt annet av nødvendig utstyr i kampen mot pandemien, hvilket afrikanerne måtte mangle. Kinas nødhjelpsinnsats er presserende nødvendig. Kinesiske velhavende forretningsfolk donerer store beløp til land med hvilke de ønsker å etablere bedre forretningskontakter, eksempelvis Ghana, Kamerun og Rwanda.

Kina har imidlertid også forut for denne force-majeure-situasjonen forårsaket av epidemien, i årevis vært aktiv i Afrika med store infrastrukturprosjekter og omfattende bistands-programmer. Det henvises til www.em24.uk sin artikkel «Kineserne kaprer Afrika» – link: https://www.em24.uk/kineserne-kaprer-afrika/

Vesten gir bare sympati
Det kan ikke benektes at koronavirus-pandemien selvfølgelig bistår Kina med å utvide sin innflytelse i Afrika. Mens kineserne bedriver sitt aktive og voluminøse «korona-diplomati», sitter imidlertid lederne i vestlige land hjelpeløse tilbakelent og synes synd på seg selv og i stedet forsøker å hente sympati fra sine egne velgere for sitt lokale engasjement, men uttrykker forståelse med stakkarene i Afrika i et særlig smitteutsatt fattig samfunn og som tilsynelatende mangler alt for å imøtekomme virusangrepet når dette etter hvert overstrømmer kontinentet.

Rasediskriminering i Kina
Til tross for kinesernes utstrakte bistand til Afrika, hevdes det likevel at afrikanere som bor i Kina utsettes for utstrakt apartheid og rasediskriminering som mangler sidestykke i den moderne verden for øvrig. Om dette er bevisst propaganda redigert av vestlige interesser er usagt. I den kinesiske byen Guangzhou kan afrikanerne plutselig utsettes for obligatorisk testing av koronavirus med en obligatorisk 14-dagers karantene selv om de ikke har vært ute av Kina. Afrikanere hevder i Kina å oppleve direkte fremmedfiendtlighet og blir ofte sett på som potensielle bærere av koronaviruset. Afrikanere har blitt nektet adgang til hotell, supermarkeder, forretninger og sykehus. Til og med en gravid farget kvinne skal ha blitt nektet adgang til et sykehus. I en McDonald’s restaurant var det hengt opp en plakat hvor det kunne leses at fargede ikke hadde adgang. Afrikanere har opplevd at husleiekontrakter har blitt terminert og beboerne kastet på gaten uten annen bolig. Tilstandene skal visstnok for fargede være å oppleve som disse ble behandlet i Syd-Afrika under apartheidtiden og i USA i segregasjonstiden, med eksempelvis egne barer for fargede.

Kinesiske myndigheter aksjonerer
Situasjonen har blitt så prekær at myndighetene i Guangzhou har innledet antirasismekampanjer for å takle situasjonen. Den kinesiske regjeringen benektet beskyldningene om rasisme, men de innrømmer at det er iverksatt noen tiltak for å lette forholdene. Afrikanske medier har omtalt forholdene hvilket kan tyde på at Kinas image allerede kan ha blitt skadet på kontinentet. Har afrikanere noe alternativ enn toleranse? Den ventede, globale økonomiske krisen i pandemiens fotavtrykk vil innebære at hele det afrikanske kontinentet vil tvinges til å samarbeide enda tettere med Kina enn tidligere. Afrikanerne må nok akseptere apartheid i det kinesiske moderlandet.

Forretningsdrift uten å gi bort sitt land
Kineserne vil gjerne påvirke i egen interesse og drive forretninger med alle, men likevel naturlig nok beholde sitt eget land mest mulig uberørt etnisk befolkningsmessig av de nye grupper som er deres råvareleverandører og kunder. Maoismens utrenskninger indikerer nettopp dette. Det henvises til www.em24.uk sin artikkel «Hvordan vil Kina bli som global stormakt?» – link: https://www.em24.uk/hvordan-vil-kina-bli-som-global-stormakt/

Å beholde sitt land for seg selv er ellers helt i tråd med hvordan eksempelvis britenes politikk siden syttenhundretallet pågikk og hvilket også er blitt britenes nåværende politikk hensyntatt Brexit. Vi behøver ikke engang å bevege oss utenfor den norske stuedøren for å finne samme innstilling. Selv om nordmenn med tiden har blitt pådyttet mer moderasjon med hensyn til behandling av fremmede etniske grupper som skiller seg fra landets flertall, behøver vi ikke gå lenger tilbake i tid enn til tvangsfornorskning av samene. Disse hadde ikke engang lov til å snakke sitt eget morsmål eller benytte sine egne klesplagg.

Hjelper nødlidende der hvor de beror
Også i Norge finnes sterke krefter for å hjelpe folk, men her som i de fleste land, bistand der hvor de trengende befinner seg. Det er nettopp dette Kina gjør. Kineserne er kastet inn i en ny virkelighet fra for kort tid siden å ha vært ett av verdens fattigste utviklingsland. Eksempelvis har amerikanerne benyttet mange generasjoner på å akseptere et multirasistisk samfunn. At kineserne fullt skal akseptere et sådannet samfunn kun gjennom én generasjon, kan vel ikke forventes. Med henvisning til www.em24.uk sin artikkel «En million uigurer internert i Kina» – link: https://www.em24.uk/en-million-uigurer-internert-i-kina/ sliter for tiden kineserne på samme vis som nordmenn angivelig gjorde vedrørende samene, å indoktrinere en fra samfunnet ulik folkegruppe som uigurene, til å bli lik og oppføre seg som flertallet av kineserne. Nå kommer i tillegg kinesernes nye problem med afrikanerne.

Det hevdes av sterke politiske fraksjoner i Norge at det ikke er nødvendig å dra hele verdens trengende befolkning hjem over dørstokken for å yte disse bistand, hvilket etter hvert faktisk vil kunne redusere landets framtidige evne til i det hele tatt å bidra med nødhjelp i utlandet idet landet vil bli opptatt med å yte innenlands sosialhjelp. Dette selv om nordmenn føler seg som nyrike med Oljefondet i baklomma og befolkningen har fått «oppkomlingsmanerer». Svenskene, som nærmest har åpnet grensene fritt, har blitt belønnet med sosiale problemer en gros. Våre naboer danskene, Nordens handlende kinesere, har imidlertid derimot en vesentlig annen politikk og greier seg langt bedre.