Selv om Brexit skjedde den 31. januar i år, står det fortsatt igjen en rekke forhold til forhandling med EU. Dette inkluderer handel, innvandring, luftfart, sikkerhet og tilgang til fiske i UK-farvann.
Regler vedrørende de gjenstående forhold må være ferdigforhandlet og undertegnet av både EUs og Storbritannias parlamenter innen utgangen av inneværende år.
Ny «borgerkrig»?
Herunder gjenstår det vanskelige spørsmålet om hvordan kontroll av grensepassering mellom Nord-Irland og den Irske republikk kan foregå, for ikke igjen å vekke The Irish Republican Army – IRA til live, med eksempelvis å gjeninnføre en «hard grense» mellom Nord-Irland og Eire.
Den 10. april 1998 ble The Good Friday Agreement – GFA, Langfredagsavtalen eller som også avtalen benevnes, Belfast-avtalen, inngått mellom Nord-Irland og Republikken Irland, samt mellom Republikken Irland og Storbritannia. Disse avtalene, som formelt trådte i kraft den 2. desember 1999, avsluttet mesteparten av volden tilknyttet den politiske konflikten i Nord-Irland som hadde pågått siden 1960-tallet. Nord-Irlands nåværende regjeringssystem er basert på disse avtalene. Spørsmål knyttet til suverenitet, sivile- og kulturelle rettigheter, avvikling av våpen, demilitarisering, rettferdighet og politiarbeid, var sentrale elementer i avtalene i hvilke hovedtema var status og styresystem for Nord-Irland i Storbritannia, forholdet mellom Nord-Irland og Irland, samt forholdet mellom Republikken Irland og Storbritannia.
Framtidig samlet Irland?
Irsk regjeringsbygning
Befolkningen i både Nord-Irland og Republikken Irland måtte begge godkjenne avtalen for å få den gjennomført. Avtalen ble godkjent av velgere over hele den irske øya i to folkeavstemninger som ble avholdt den 22. mai 1998. I Republikken var det nødvendig med en rekke konstitusjonelle endringer.
Av særlig viktighet var at den irske regjeringen aksepterte en bindende internasjonal avtale om at Nord-Irland var en del av Storbritannia. Den irske grunnloven ble også endret for implisitt å anerkjenne Nord-Irland som en del av Storbritannias suverene territorium, betinget av et samtykke for et samlet Irland fra flertallet av folket i begge jurisdiksjoner på øya. Avtalen lot imidlertid likevel Storbritannias spørsmål om framtidig suverenitet over Nord-Irland være åpent. Flertallet i befolkningen i både Nord-Irland og republikken måtte være det bestemmende. Dette kan således åpne for et framtidig samlet Irland, hvilket i tilfelle overstyrer både den britiske og Republikken Irlands regjering, til å etterkomme og gjennomføre et eventuelt valg etter krav fra befolkningen.
Uavhengig av Nord-Irlands konstitusjonelle status i Storbritannia, eller som en del av et samlet Irland, har Nord-Irlands innbyggere rett til å identifisere seg og bli akseptert enten som irske eller britiske borgere, eller begge deler. Alle som er født i Nord-Irland og som har ett britisk eller irsk opphav, har rett til å oppholde seg i Nord-Irland uten begrensninger. Som en del av avtalen opphevet det britiske parlamentet Government of Ireland Act 1920 som i sin tid delte Irland.
Hard, soft eller ingen grense i Irland?
Boris Johnsens regjerings største problem i de avsluttende Brexit-forhandlingene med EU, vil bli løsningen vedrørende EU-grensen på den irske øya. En form for grense må det rimeligvis måtte bli. www.em24.uk har imidlertid allerede tatt opp dette uløste ytterst vanskelige spørsmålet allerede i en artikkel i fjor, «Vil konflikten i Nord-Irland gjenoppstå? – link: https://www.em24.uk/vil-konflikten-i-nord-irland-gjenoppsta/ Det vil således bli spennende å se hvilken løsning som vil komme. Det kan eksempelvis bli lønnsomt for EU-borgere, herunder for øvrig også EØS-borgere, å etablere virksomhet i Republikken Irland for eksport til England via Nord-Irland. Dessuten er skattetrykket i Republikken Irland særdeles fordelaktig.
Featured image: Demonstrators dressed as custom officials at border crossing in Killeen
23/09/2020
